Kritiserer kritisk asylrapport

Utlendingsnemnda slakter rapporten om iranske konvertitter fra NOAS og kaller det «en veldig god rapport» for UNEs del.

– Dette er en veldig god rapport for UNEs vedkommende, sier seksjonssjef Lars Erik Andersen.

– Hvis man plukker bort det som er direkte feil, misforståelser og feilslutninger er det forsvinnende lite igjen av kritikk i rapporten, sier Andersen. Det er hans seksjon som har ansvar for klager på avslag fra asylsøkere fra Iran.

Les rapporten «Tro, håp og forfølgelse» her

Les rapportens sammendrag og anbefalinger her

På spørsmål om hva som er direkte feil, svarer Andersen med å gå gjennom anbefalingene som NOAS legger frem i rapporten.

• NOAS: Asylsøkeren må få legge frem sin sak personlig i møte når det er tvil om konverteringen er reell

– Snakk om å hamre inn åpne dører. Dette gjør vi i dag, sier Andersen.

• NOAS: Uttalelser fra prester, biskoper og andre menighetsledere må tillegges større vekt i troverdighetsvurderingen.

– Større enn hva? spør Andersen og stiller spørsmål ved om NOAS har klart for seg hvordan UNE behandler slike uttalelser i dag.

– Vi tillegger dem vekt. Men det er ulikt hvor mye vekt vi tillegger dem. Gode uttalelser tillegger vi vekt.

– Hva er en god uttalelse?

– En som klarer å redegjøre for hvem denne personen er. Men vi ser også at en attest kan være en setning eller to for fra noen som mener å vite hvem asylsøkeren er. Den kan være fra noen som ikke kjenner asylsøkeren. I noen tilfeller ber vi om ytterligere opplysninger, sier Andersen.

Andersen etterlyser også større kritisk avstand til uttalelsene og påpeker at prester og menighetsledere vil kunne ha en egeninteresse av at en person har blitt kristen.

– De vil ønske at dette er riktig. Det er ikke sikkert at alle vil kunne se på dette med et uhildet blikk. Man kan ikke bare fastslå at prester, biskoper og ledere i et kirkesamfunn er best egnet til å vurdere konverteringen, sier Andersen.

– Over flere år har en rekke menigheter og menighetsledere på ulike steder og uavhengig av hverandre reagert asylavslag for personer de har kjent over tid?

– De reageres når utfallet ikke blir som de ønsker. Men de har ikke annet å basere sin vurdering på enn det vedkommende har valgt å fortelle dem i konverteringsspørsmålet. De kan ha rett i sin vurdering, men det er ikke sikkert at asylsøkeren med det har rett til flyktningstatus eller at det vil utgjøre en risiko for dem å returnere.

• NOAS: UNE må ta stilling til hvilke muligheter asylsøkeren har til å utøve sin religiøse tro ved retur, uten å risikere forfølgelse. NOAS viser til at UNE ikke tar stilling til hvordan asylsøkeren kan utøve sin tro ved retur til hjemlandet, men at man i stedet vurderer hvordan asylsøkeren kan tilpasse seg hjemlandets forhold for å unngå forfølgelse. UNE henviser konvertitter fra Iran til å tilpasse seg landets sosiokulturelle normer. En slik tilpasning medfører at søkere mot sin vilje å skjule sin religion, ifølge NOAS.

– UNEs oppgave er å vurdere om noen risikerer forfølgelse og trenger beskyttelse, sier Andersen.

– Muligheten for å utøve sin religion i Iran er i utgangspunktet og i de aller fleste tilfeller til stede. Så vurderer vi i hvert enkelt tilfelle basert blant annet på hva den enkelte forteller om hvordan han eller hun vil opptre ved retur til Iran og om det vil medføre så stor risiko for dem at de har behov for beskyttelse.

I NOAS-rapporten vises det til at de eneste tilgjengelige kristne fellesskapene for konvertitter er hjemmemenigheter. Disse er ulovlige, og i notatet «Iran: Kristne og konvertitter» fra Landinfo i 2011 heter det at medlemmer av hjemmekirker er spesielt utsatt i Iran. NOAS kritiserer UNE for å klippe bort denne informasjonen i vedtak og heller bare ta med den første delen av setningen, hvor det heter at ledere og medlemmer av kirkesamfunn som driver utadrettet virksomhet er spesielt utsatt.

– Hvordan kan det være mulig å utøve sin religion som konvertitt når de eneste tilgjengelige kristne fellesskapene er hjemmemenigheter?

– NOAS har valgt ut enkelte rapporter og utdrag fra rapporter. De må lære seg å lese. Hvis de fortsetter nedover i det samme kapitlet som informasjonen er hentet fra, står det at ikke alle medlemmer av hjemmekirker vil være utsatt for forfølgelse slik det er definert i Flyktningkonvensjonen. Det kan være vanskelig med ID-kontroll og medlemslister. Det må være et visst omfang og alvor i det man er utsatt for. Det jevne medlem i hjemmekirker vil normalt ikke risikere noe som er så alvorlig at de er å anse som flyktninger.

Andersen presiserer at utøvelse av religion er beskyttet av menneskerettighetene. Brudd på religionsfriheten vil ikke nødvendigvis bety at man anses som flyktning slik det er definert i Flyktningkonvensjonen.

– Mener dere at de som sier at de vil oppsøke hjemmemenigheter ikke er utsatt for risiko for forfølgelse hvis de blir sendt tilbake?

– Jo, men man må lese det Landinfo skriver i sammenheng med resten. Det står ikke at de er spesielt utsatt for forfølgelse. Det er der NOAS glipper.

– Hvorfor har dere klippet bort informasjonen om at medlemmer av hjemmekirker er utsatt fra vedtaket NOAS viser til?

– Vi inkluderer noe informasjon fra Landinfo, men vi klipper ikke inn hele rapporter. Vi utelater ikke vesentlig informasjon og rapportene er tilgjengelig for alle. Det er nærmest en absurd påstand at vi skal tilbakeholde informasjon fordi vi ikke gjengir alle deler av rapporter.

Dagen har gått gjennom kapitlet om «Spesielt utsatte grupper» i notatet «Iran: Kristne og konvertitter» ligger tilgjengelig på hjemmesidene til Landinfo.

I notatet heter det at ID-kontroll, pålegg om å bære medlemskort og identitetskontroll ved inngang til kirkeområdet gjelder de evangeliske kirkene, ikke de ulovlige hjemmekirkene.

Om hjemmekirkene er det lite opplysninger, men den norske ambassaden i Teheran opplyser at det ble registrert 125 arrestasjoner av kristne i 2010, nesten en dobling fra året før. De fleste tilhørte primært hjemmekirker og var konvertitter, heter det i notatet. Det er også tatt med et vitneutsagn fra en 23-årig konvertitt som er medlem av hjemmekirke, som eksempel på forverring av situasjonen for konvertitter. Til det iranske kristne nyhetsbyrået Mohabat News forteller han at han ble forhørt, bakbundet, hengt opp etter en krok og slått med ledninger og vannslager under gjentatte forhør.

Avslutningsvis skriver den norske ambassaden at myndighetene frykter hjemmekirkene som potensiell grobunn for opposisjonell aktivitet som kan true regimet. Hjemmekirkenes forbindelser til Vesten oppfattes som «svært suspekt og en trussel mot det islamske regimet» av iranske myndigheter, heter det i notatet.

Dagen tar kontakt med Andersen igjen etter gjennomgang av kapitlet.

– Er det ikke NOAS som har finlest kapitlet og ikke dere i UNE?

– Nei. Jeg holder fast på det jeg har sagt. Vi har ikke nødvendigvis like god informasjon om hjemmekirker som andre kristne miljøer. Men fordi vi ikke vet så mye som vi skulle ønske om dem, skal det mindre til for å få status som flyktning.

– Men betyr ikke det som står i notatet at det faktisk er UNE som ikke har finlest hva det står om hjemmekirker?

– Det som er omtalt i notatet skjedde i 2010. Vi fanget dette opp fra ulike kilder. Vi stanset behandlingen av asylsaker fra iranske konvertitter, siden situasjonen hadde forverret seg.

– Men i notatet står det ikke at ID-kontroll og medlemskort gjelder hjemmekirkene?

– NOAS trekker konklusjonen om at disse må få asyl. Det er ikke det som står i landnotatet. Det er hele poenget.

Senere utdyper Andersen sin uttalelse i en mail til Dagen.

– NOAS siterer en delsetning som sier «medlemmer av hjemmekirker er spesielt utsatt i Iran», og synes fra det å konkludere at man har behov for beskyttelse bare man er medlem i en hjemmekirke. Det er en feilslutning. Landinfos temanotat beskriver ikke at man er utsatt for forfølgelse i Flyktningkonvensjonens forstand, men at man kan være utsatt for trakassering, ubehagelig oppmerksomhet og lignende fra iranske myndigheter. Noen ganger kan dette være av en slik art og et slikt omfang at man har behov for beskyttelse, og da vil UNE innvilge asyl. Men man kan altså ikke slutte at alle medlemmer av hjemmekirker har krav på asyl. Da leser man temanotatet helt feil.

• NOAS: Konvertitter skal ikke henvises til å begrense utøvelse av tro og tilpasse seg sosiokulturelle normer ved retur.

Andersen avviser at UNE pålegger konvertitter å begrense sin tro.

– Når vi vurderer risiko ved retur, er det helt sentralt hva personen selv sier om hvordan han eller hun vil utøve sin religion. Dernest må vi ta stilling til om dette utgjør en risiko. Det er utvilsomt at alle mennesker i alle kulturer vil tilpasse seg kulturen. Det gjelder om man bor i Norge, Sverige, India eller Iran. De færreste vil gå til det steg å drive aktiv misjonering overfor muslimer, for sånn gjør man bare ikke.

– For noen er det en viktig del av troen nettopp å misjonere overfor andre. Vil vurderingen da være annerledes?

– Det kan være. Vi har gitt opphold til de som med overbevisning har gjort det klart at de vil misjonere i Iran.

Andersen avviser ikke at det kan ha vært formuleringer i seks-sju år gamle vedtak som kan forstås slik at UNE pålegger konvertitten å begrense sin tro ved retur.

– Jeg skal ikke utelukke at det i enkelte tilfelle glipper for oss. Men det er direkte feil å hevde at vi pålegger konvertitter å begrense sin tro.

• NOAS: En konvertitt skal ikke bli avkrevd å begrense misjonsvirksomhet, når dette er en viktig del av trosutøvelsen, for å unngå forfølgelse.

I en EU-dom fra 2012 med henvisning til EUs statusdirektiv understrekes det at man ikke kan forvente at en asylsøker skal avstå fra religionsutøvelse i sitt hjemland for å unngå forfølgelse.

– Jeg kjenner dommen, men det er lenge siden jeg har lest den og kan ikke kommentere detaljene i den på stående fot. Men vi tar enhver dom fra et internasjonalt organ med i vurderingen, sier Andersen.

• NOAS: Det må legges til grunn at utadrettet misjonering, også i Norge, medfører fare for forfølgelse ved retur til Iran.

– Det kan tenkes, men det er ikke situasjonen i alle saker. Det er selvsagt betydning så lenge misjoneringen er synlig og kjent. Misjonering – og også annen virksomhet som oppfattes opposisjonelt - kan føre til at man oppfattes som motstander av regiment og potensielt vil kunne mobilisere regimet. Det er nettopp slike iranske myndigheter er redd for, sier Andersen.

– Har dere noe å ta selvkritikk på når det gjelder behandlingen av iranske konvertitter?

– Noe overordnet selvkritikk kan jeg ikke gi deg. Vi er ikke ufeilbarlige, og vi jobber daglig med å bli bedre.