Flere libanesere risikerer alt i håp om å nå Europa

Libanon har gått fra å være vertskap for flyktninger til å bli et land folk flykter fra. I år har flere hundre libanesere forsøkt å nå Europa via Middelhavet.

Ziad Hilweh visste at familien hans kanskje kom til å dø på turen. Men risikoen var verdt det, mener han, for å kunne nå kysten i Europa og starte et nytt liv sammen med kona og de tre barna – borte fra den daglige ydmykelsen livet i Libanon bringer med seg.

Landets økonomiske sammenbrudd har ødelagt livet hans. Da det libanesiske pundet mistet mer enn 90 prosent av verdien sin i løpet av to år, gikk lønnen han fikk for å jobbe i et privat sikkerhetsselskap, fra å være på rundt 5800 kroner i måneden, til 450 kroner i måneden.

Til slutt hadde ikke 23 år gamle Hilweh råd til å kjøpe melk og bleier til barna sine.

Feilslått forsøk

Men den unge farens håp om en ny start og en bedre fremtid ble knust i forrige måned. Da fikk båten han og familien satt i motorstopp midt ute på Middelhavet, bare timer etter at de la ut fra Libanons havneby Tripoli.

Sammen med flere andre potensielle migranter på båten, ble de slept tilbake til land av den libanesiske marinen. Det hele endte som et feilslått, og ikke minst skremmende, forsøk på å flykte fra landet.

Økonomisk krise

Libanon har i årevis vært vertskap for flyktninger, hovedsakelig fra Syria. Nå har landet også blitt til et sted innbyggerne forsøker å komme seg bort fra.

Årsaken er den økonomiske krisen, som siden oktober 2019 har kastet to tredjedeler av befolkningen ut i fattigdom.

Antallet potensielle migranter som reiser sjøveien fra Libanon, er ikke i nærheten av å være like stort som det fra Tyrkia til Hellas. Men det har skjedd et skifte som nå gjør at libaneserne slutter seg til irakere, afghanere og syrere og andre som reiser.

Desperate reiser

Sjøavgangene for migranter fra Libanon har økt fra 2020 til 2021, sammenlignet med tidligere år, ifølge FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR). Deres tall viser at mer enn 1500 mennesker dro eller forsøkte å dra fra Libanon mellom januar og november, de fleste på vei til Kypros.

Flesteparten av dem som dro var syrere, men talsperson for UNHCR Lisa Abou Khaled sier at et bemerkelsesverdig antall libanesere sluttet seg til dem.

– Det er tydelig at dette er desperate reiser som blir gjort av mennesker som ikke ser noen måte å overleve på i Libanon, sier hun.

Politisk ustabilitet, koronaviruspandemien og den massive eksplosjonen i Beiruts havn i august i fjor har bidratt til desperasjonen.

– Jeg er død her

Ziad Hilweh selv ble mer og mer desperat for hver dag som gikk. I flere måneder ba han slektninger og venner om å hjelpe ham økonomisk, for å få det til å gå rundt.

En kveld snakket han med venner og fikk høre at det fantes smuglere som tok med folk til Europa, og at noen allerede hadde kommet seg dit.

Han og en nær venn, Bilal Moussa, bestemte seg for å prøve. Hilweh ville ta med kona og barna, mens Moussa ville dra alene og så søke om familiegjenforening når han fikk bosatt seg i Europa.

– Jeg er død her og kan dø på veien. Men hvis jeg når målet, kan jeg leve et anstendig liv, tenkte Moussa.

Starten på ferden

De ble fortalt at det ville koste omtrent 36.000 kroner per voksen, og halvparten av det per barn. Hilweh solgte leiligheten og bilen, og fikk lånt penger av noen slektninger. Han hadde ikke nok, men smugleren ga ham rabatt og tok de 90.000 kronene Hilweh hadde, i stedet for de 126.000 kronene det kostet.

Smugleren ba dem møte opp like før midnatt den 19. november, og fortalte at 70 personer ville være på båten.

Like sør for Tripoli gikk de om bord i trebåten med eiendelene sine. Da de forlot havnen, begynte smugleren å lese navnene på personene om bord.

De var 92 personer om bord, ikke 70.

Skremmende

De fikk raskt problemer. Et skip fra den libanesiske marinen nærmet seg båten og beordret dem å snu. Kapteinen på smuglerbåten ignorerte ordren og fortsatte ferden vestover.

Marineskipet sirklet dem inn, og lagde bølger som fikk båten til å riste, og fylte den med vann. Ristingen ble verre etter hvert som marineskipet nærmet seg, og vannet om bord presset båten ned.

Passasjerene skrek og hadde panikk, men spredte seg rundt på båten for å holde den i balanse, og kastet sekker i sjøen for å fjerne tyngde.

Et øyeblikks lettelse

Hilwehs kone og barn satt i nærheten av motoren, og da båten flommet over med vann, veltet tykk røyk ut av motoren. Deres tre måneder gamle sønn Karim sluttet å puste og ble nesten kvalt, forteller Hilweh.

– Han var både i live og død. Jeg husker panikken i kroppen før Karim begynte å puste igjen, sier Hilweh.

Etter hvert stabiliserte båten seg, og de fortsatte å bevege seg vestover mens marinen jaget dem. Da de forlot Libanons territorialfarvann, snudde marineskipet.

– Jeg følte meg veldig glad. Jeg var ute av Libanon, ute av ydmykelsen, forteller Hilweh. Han feiret med å gi familien en god klem.

Rask retur

Lettelsen var kortvarig. Rett før solnedgang sa motoren stopp. De redde passasjerene begynte febrilsk å ringe slektninger i Libanon, og ba dem gi beskjed til militæret at de trengte hjelp.

Flere timer senere kom den libanesiske marinen og tauet båten tilbake.

– Da båten stoppet, kjente jeg at alt ble mørkt og jeg følte meg helt knust. Da vi kom tilbake til Libanon, hadde jeg tårer i øynene, sier Hilweh.

I Tripoli ble de mannlige passasjerene skilt fra de kvinnelige og avhørt i timevis. Smugleren er fortsatt i varetekt, forteller Hilweh.

– Selvmordsferd

Tripoli er Libanons fattigste by. Ordfører Riad Yamak forteller at flere har druknet utenfor kysten der i forsøk på å reise til Europa.

I fjor gikk en båt med migranter på vei til Kypros tom for diesel og var strandet i åtte dager. Minst seks personer omkom, og resten ble overlevert til libanesiske myndigheter.

– Å ta med familien til sjøs slik er det samme som selvmord, sier Yamak.

Hilweh og kona hans er uenige. De står uten leilighet, bil og jobb. De vil fortsette å prøve helt til de kommer seg til Europa, selv om det betyr igjen å risikere livet for dem og barna.

– Jeg takler enhver fare, så lenge jeg kommer meg vekk herfra. Det er ingenting her, sier Hilweh.