Feirer enhet i splittet Jerusalem
På Jerusalemdagen marsjerer titusener med flagg for å feire at Jerusalem har vært én by siden 1967. Men ikke alle føler seg lenger hjemme i feiringen.
Jerusalemdagen er en eksplosjon av glede og takknemlighet over at det jødiske folk igjen har kommet tilbake til byen sin. Under den offisielle markeringen i Jerusalem forteller statsminister Benjamin Netanyahu om hvordan han under oppveksten kun kunne se bygningene inne i Gamlebyen gjennom kikkert. Nå er byen åpen for troende og ikke-troende, av alle slag.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
– Kun under israelsk styre kan enhver utøve den religionen han eller hun vil. Troende ber ved sine hellige steder – ikke på tross av, men på grunn av vår kontroll over byen, sier han til israelske medier.
LES: Brende med dyster analyse før Midtøsten-møter
Både statsministeren og presidenten understreker i sine taler at Jerusalem skal være en tolerant by.
Flaggmarsj
Samtidig med de offisielle markeringene starter den massive flaggmarsjen gjennom Jerusalems gater. Her er de nasjonalreligiøse jødene nesten enerådende. Dette er ortodokse jøder som er sionister og som støtter staten Israel helhjertet.
LES OGSÅ: Paven helgenkåret to palestinske nonner
Gatene blir til et bølgende hav av flagg, sang og dans. De marsjerende går fra oppstillingsplasser i vest til Vestmuren i Gamlebyen, og ruten går via muslimskdominerte områder i øst.
Rasisme
Her har marsjen de siste årene gått fra å være et uttrykk for glede til også å inneholde rasistiske og voldelige elementer.
Det har vært ropt slagord som «død over araberne» og «Muhammed er død», butikker eid av muslimer er blitt vandalisert og flere ganger er det kommet til slagsmål mellom nasjonalistiske ungdommer og innbyggere i gamlebyen.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
I forkant av årets marsj anmodet en rekke israelske grupperinger om at ruten skulle legges om og ikke gå gjennom de muslimske områdene. Kravet ble støttet av politiet, som raskt ble kritisert for ikke å støtte tanken om at byen er én. Til slutt bestemte høyesterett at arrangørene på prinsipielt grunnlag har rett til å marsjere i alle deler av byen.
Frykt for bråk
Det var på forhånd ventet at sammenstøt kunne oppstå når marsjen passerte Damaskusporten – såvidt inn i arabiske Øst-Jerusalem.
Politiet er derfor ute flere timer i forkant og starter arbeidet med å sette opp sperringer og rydde plassen for personer de frykter ville lage bråk.
Flere godt voksne arabiske menn nekter å flytte seg, og det blir høylydte diskusjoner med politiet. Det er tydeligvis snakk om erfarne demonstranter, for etter å ha tirret på seg politiet, løper de rett inn i flokken med journalister og fotografer – med en hel haug politifolk hakk i hel. Her blir demonstrantenes kamp mot politiet foreviget av reportere fra hele verden.
Hestepatrulje
Politiet sliter med å få kontroll. Så snart noen er fjernet fra plassen foran Damaskusporten, kommer nye til – både arabere og grupper med nasjonalreligiøse unge. Politiet velger å konsentrere seg om å sperre tilkomsten fra sentrum av Øst-Jerusalem, utenfor gamlebyen.
Hestepatruljer settes inn og dette viser seg å være effektivt. Det ser brutalt ut når hestene galopperer mot demonstrantene og folk flykter i alle retninger. Men det blir umulig å få gode bilder. Straks dette hender, stiller en rekke nasjonalreligiøse gutter seg foran oss og sperrer utsikten. De roper ut sin frustrasjon over europeiske medier.
Den eneste grunnen til at dere er her, er for å sette oss jøder i et dårlig lys. Reis heller til Syria. Da får dere se hva virkelig ondskap og terror er, sier de.
Dans og slagsmål
Det er lenge til hovedmarsjen kommer forbi, men stadig ankommer mindre tog med 50-100 ungdommer Damaskusporten. Alle skal synge, danse og rope ut slagord for et forent Jerusalem. Og hver gang gruppene går videre, blir det knuffing og munnhuggeri mellom tenåringene og arabiske menn i 30-40-årsalderen.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Noen ganger utarter det til rene slagsmål, og politiet kommer styrtende til for å rydde opp. På sidelinjen står ultraortodokse jøder i alle aldre og ser på. Det er uvisst om de er der kun for underholdningens skyld, eller om de heier på sine nasjonalistiske brødre.
Noen av dem lar seg etter en stund rive med til å delta i dansen med israelske flagg.
Sekulære jøder
Tidligere ble Jerusalemdagen feiret over hele Israel og av alle de ulike grupperingene i landet. Nå holder mange jerusalemitter seg borte fra feiringen. Dette gjelder både sekulære jøder og mer «mainstream» ortodokse.
De fleste er sterkt imot de rasistiske innslagene i feiringen, men mange er også ubekvemme med de ultra-nasjonalistiske innslagene og det veldige fokuset på jødisk suverenitet.
Kommentatoren Ilene Prusher skriver i Haaretz om sitt forhold til Jerusalemdagen:
– Disse nasjonalistene ønsker å trykke deres suverenitet i ansiktet på innbyggerne i Øst-Jerusalem. Jeg tror ikke de lykkes i annet enn å skape mer hat, og det i en by de hevder å be for, skriver hun.
Andre samfunnsrøster tar til orde for at det på Jerusalemdagen bør fokuseres på alle de ulike befolkningsgruppene som tilsammen utgjør mosaikken Jerusalem. Dette kan gjøres samtidig som en understreker den jødiske suvereniteten, hevder de.
Araberne
Et kvartal unna Damaskusporten høres taktfaste rop fra arabiske demonstranter – Allahu Akbar – Allah er stor! De er ikke mange. 100? 200? Svært få i forhold til det arabiske innbyggertallet.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Det har vært en radikalisering av muslimer i Øst-Jerusalem, og stadig hører en om påkjørsler og knivstikking av jøder. Men fortsatt ønsker et overveldende flertall av de arabiske innbyggerne å bli værende i Israel.
Elektrisk stemning
Nå høres trommer og sang og ikke lenge etter strømmer tusenvis av jublende mennesker inn på plassen. Stemningen er elektrisk. Kamprop, sang og dans minner om atmosfæren på de store fotballarenaene i Europa.
Det tar lang tid å sluse alle gjennom Damaskusporten og etter en stund blir det knuffing mellom noen av de marsjerende og de arabiske journalistene. Politi og soldater klarer ikke å holde folkemengden unna, så journalistene beinflyr mens saker og ting kastes etter dem. Dagens medarbeider er glad han valgte å stå i folkemengden fremfor på pressetribunen.
Positivt
I uken før marsjen har det vært en enorm innsats fra politiet og nasjonalreligiøse ledere for å få de marsjerende til å oppføre seg godt. Til tross for noen sammenstøt, er det kommet få rapporter om vold, rasistiske ytringer og hærverk.
Fire politimenn ble skadet, men dette var i sammenstøt med arabere før marsjen kom i gang.
Marsjen hadde ifølge kommentatorer en langt mer positiv vinkling enn tidligere år. Om den bidro til økt forståelse og fellesskap mellom byens splittede samfunn, er de ikke like enige om.
Jerusalemdagen
Jerusalemdagen er en israelsk nasjonal høytidsdag hvor man minnes gjenforeningen av Jerusalem og gjenopprettingen av jødisk kontroll over Gamlebyen og Øst-Jerusalem i 1967.
Dagen blir markert med statsseremonier, minnemarkeringer over soldater som døde i slaget om Jerusalem, forelesninger, sang og dans.
Det hele kulminerer med en stor flaggmarsj fra Vest-Jerusalem via muslimskdominerte bydeler til Vestmuren i Gamlebyen. I marsjen er det først og fremt nasjonalreligiøse jøder som deltar.
