NLM: Så holder nok ikke dette ene gruppearbeidet på GF. Vi må fortsette å arbeide med å engasjere et folk inn i arbeidet for at vi sammen skal ta ansvaret for både utsendinger, retning og strategi, skriver Steffen Stensland. Bildet er fra gruppearbeidet som ble startet på generalforsamlingen i 2018.

Vil misjonsfolket ta rommet?

Erling Lundeby kommer med et konstruktivt innspill på hvordan en organisasjon som Misjonssambandet igjen kan vekke det lokale engasjementet for arbeidet. Jeg er likevel usikker på om ikke tiltakene arkivaren i Misjonssambandet foreslår hører til en annen tid.

Lundeby etterlyser i Dagen engasjementet som eksisterte på tidligere årsmøter, kretsårsmøter og generalforsamlinger. Dette engasjementet er ikke til stede på samme måte nå lenger, og Lundeby gir langt på vei organiseringen av Misjonssambandet med «sentralisering» og «konsernstruktur» skylden. Kan hende er det noe i dette, men kanskje finnes det også andre grunner til det?

Les også
Misjonsfolket må igjen gis rom i NLM

Selv kan jeg ikke huske lenger tilbake enn generalforsamlingen i 2006 der jeg kom inn som helt ny i organisasjonen og fersk barne- og ungdomsarbeider. Jeg husker der at jeg både ble overrasket og begeistret.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

STENSLAND: Steffen Stensland er pastor i Ørsta/Volda misjonsforsamling og fellesskapsutviklar region nordvest i Misjonssambandet.

Begeistret over å sitte blant så mange mennesker, hvor en stor del var eldre menn og kvinner, som var engasjert i misjon og ønsket å påvirke organisasjonens retning. Overrasket over flere av innleggene som kom med fyr og flamme, uten å egentlig treffe sakens kjerne. Det var kjepphester som ble lagt inn med mer eller mindre mynde.

Det var kjepphester som ble lagt inn med mer eller mindre mynde.

Av alle de delegatene som var til stede, så var det et fåtall som var framme for å kommentere og ha innlegg. Majoriteten satt i salen og ventet spent på hva som kunne komme fram.

Noen av oss krøp kanskje litt sammen når noen brutalt satte en tidligere taler på plass. Fåtallet i min generasjon var interessert i å tegne seg på talerlisten. Kanskje fordi en manglet pondus, men kanskje har det også noe med generasjonen vår å gjøre og tonen i ordskiftet.

I en kultur og en generasjon som midt i toleransens tid strever med uenighet, er det ikke sikkert dette ordskiftet som blir etterlyst er det som trengs. I et samfunn hvor skjelning mellom sak og person stadig blir dårligere kan det hende at andre metoder fungerer bedre for å få flere til å melde seg på samtalen.

Om den tidligere dynamikken igjen skulle bli gjeldende er det mulig det blir gitt mer rom for misjonsfolket, men vil misjonsfolket ta rommet? Eller er det enkelte personer uten formelle tillitsverv som vil gjøre det?

Det er min neste innvending mot Lundeby sitt innlegg. Organisasjonsmodellen som han etterlyser kan bære preg av mistillit og kamp, i hvert fall kan den oppfattes slik i vår generasjon.

På alt for mange årsmøter har jeg erfart at styrer og ledelse får reprimande for å ikke ha gjort slik eller så. Noen ganger har det vært treffende kritikk der en ikke har fulgt vedtatte strategier eller ikke har tatt de grepene som de var lovet at de skulle ta, de har rett og slett ikke fulgt opp ansvaret de hadde.

Andre ganger er det mennesker med uformell makt som tar til orde for å utøve nettopp denne uformelle makten eller markere seg. Det kan være en syvende far i huset, som fremdeles vil lede organisasjonen eller deler av den uten å ta det faktiske ansvaret for å gjøre det.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Dette mener jeg er en uheldig kultur og strever med å kjenne denne dynamikken igjen i tekster som omhandler ledelse og fellesskap i Bibelen. Dynamikken skal være at de som er satt til å lede skal tjene dem de leder, og de som blir ledet skal følge dem som leder.

Ikke ukritisk og blindt, arbeidet skal prøves på Guds ord og rommet for å gi konstruktive tilbakemeldinger skal det være stor plass for, men denne kritikken kan gis direkte og trenger ikke ligge og ruge fram til neste årsmøte.

Resultatet kan være at færre og færre vil stille til valg i et styre, et styre som faktisk ikke får mandatet som bør følge med ansvaret, men er prisgitt et årsmøte sine detaljinnvendinger. Min erfaring er at ved å få et tydelig mandat (styreinstruks), klare rammer (Strategi og budsjett) og tillit fra fellesskapet så er det et større ønske om å bidra inn i disse oppgavene.

Diskusjonene som så foregår i et styrerom gjøres da på vegne av det fellesskapet av mennesker som valgte at nettopp disse skulle diskutere. Her ligger folkets største mulighet til påvirkning å finne og tilskynde gode kandidater til å stille til valg.

Flere steder har det blitt færre og færre utsendinger som kommer til typen årsmøter vi her samtaler om. Jeg er redd årsaken i større grad er tidsklemma, færre fellesskap som kan sende utsendinger og et misjonsfolk som ikke har samme kunnskapen om og nærheten til misjonsarbeidet som det en gang var.

Nettopp dette siste er det Lundeby ønsker skal endre seg, om jeg har forstått ham rett, og det berømmer jeg ham for å ta opp.

På forrige generalforsamling arbeidet vi med strategien til Misjonssambandet i det som har blitt omtalt som det største gruppearbeidet som har blitt gjennomført i organisasjonen. Alle delegatene fikk uttale seg i sine grupper og det ble notert flittig på hele området.

Alle disse innspillene skulle så ligge til grunn for arbeidet videre med å utforme en strategi for organisasjonen som de respektive styrer og ledere skal drive arbeidet ut ifra. For et rom, for en anledning og for en samhandling.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Selvsagt kan det være en fare for at ved at alle får sagt sitt, så kan de som leder sortere ut det de selv ønsker, og dermed styre slik de finner det passende. Om det blir gjort lukkes rommet for engasjement og folket får distanse til mål og retning.

Men om dette arbeidet påvirker strategi og retning har hele organisasjonen har fått være med å sette retningen og da må vi virkelig si at det er blitt gitt ett rom.

Så holder nok ikke dette ene gruppearbeidet på GF. Vi må fortsette å arbeide med å engasjere et folk inn i arbeidet for at vi sammen skal ta ansvaret for både utsendinger, retning og strategi. Her må vi vri hodene våre for å finne ut, hvordan legger vi til rette for at flere og flere får eierskap og engasjement i vår tid.

Her kan noen av momentene til Lundeby treffe, men jeg tror det trengs mer. Og så må vi si at det er påfallende at vi skriver her på Dagen sine debattsider, og det sier vel noe om at vi trenger arenaer til å ha langsomme lyttende samtaler om disse tingene.

Etter at debattsider og felt er forsvunnet ut av flere medier i organisasjonen trengs det en ny offentlig arena hvor misjonsfolket kan følge med og komme med innspill, uten at alle Dagens lesere nødvendigvis skal heftes med det.