Vi ville gjerne ha resultat, Bollestad!

Norsk jordbruk og matproduksjon skaper levende bygder og aktivitet i hele landet. Næringa sørger for tusenvis av norske arbeidsplasser og er, som Bollestad påpeker i Dagen 18.mai, den viktigste fastlandsnæringa vi har.

Men næringa sliter. Situasjonen for norsk jordbruk og norsk matproduksjon er svært alvorlig. To gårdsbruk legges ned hver eneste dag og inntektsgapet mellom bønder og andre lønnsmottakere er på nærmere 200.000 kr.

Mange gårdsbruk i dag har ikke inntektsgrunnlag for at familien skal klare seg på inntjeningen bare fra matproduksjon på gårdens ressurser. Det er vanlig å kombinere gårdsdriften med lønnet arbeid. Mange bønder har i tillegg arbeid som lærere, sykepleiere, tar på seg snøbrøyting o.l. i bygder i hele landet. Dette gir kvalifisert arbeidskraft i bygdene og gir levende distrikt. Det er et stort gode for storsamfunnet.

Men det er ikke bare de små som sliter. Bondeopprøret har vist at heller ikke stordrift lønner seg.

Landbruks- og matministeren skriver at «I år valde jordbruket å avvise forhandlingar før dei hadde kome i gang.». Hun påstår at det var viktigere for oss å «seie ifrå» og «setje foten ned», enn å oppnå resultat. Det er ikke riktig.

Etter at staten hadde lagt fram sitt tilbud 4. mai, var det møte mellom partene og uformell kontakt. Det var tydelig at staten hadde lite å gå på i forhold til våre krav. Jordbruket fant dermed ikke grunnlag for videre forhandlinger.

Det er overraskende at Bollestad i etterkant har hevdet at hun kunne komme jordbruket i møte på alle områder. Dette er helt andre signaler enn statens forhandlingsleder gav.

Bollestad skriver at det var «gjort klart at staten var villig til å gå i forhandlingar om alle element som ligg innanfor jordbruksavtalen», og viser til at staten kom jordbruket i møte ved å foreslå å sette ned et utvalg som skal se på tallgrunnlaget for jordbruksoppgjørene.

Det var så å si det eneste i statens tilbud som svarte på jordbrukets krav.

Jo, og så var staten enig i at minimumsgrensa for å få setertilskudd kunne reduseres fra 6 til 4 uker.

Hadde hun ment alvor med at regjeringa ville forhandle på alle elementer innenfor jordbruksavtalen og hatt et reelt ønske om å stake ut en ny kurs for norsk jordbruk, burde det framgått av statens tilbud. Det gjorde det ikke.

Årets krav var grunnlaget for å komme i gang med en ny retning for norsk jordbruk og matproduksjon. Noen viktige grep jordbruket fremmet var å gjeninnføre tak på både plante- og husdyrproduksjoner og redusere kvotetaket for kumelk fra 900 til 600 tonn samt kvotetaket for geitemelk fra 900 til 200 tonn. I tillegg foreslo vi et driftstilskudd på sau, slik vi har for ammeku og mjølkekyr.

Årets jordbruksoppgjør ble en tapt mulighet for KrF og regjeringa til å stake ut en ny kurs for norsk jordbruk.

Økonomien i sauenæringa er spesielt dramatisk. Ifølge referansebruket har et sauebruk på Vestlandet med 142 vinterfora sauer ei inntekt på 191 500 kr. Det gjennomsnittlige sauebruket er halvparten så stort. Blir ikke økonomien i sauenæringa styrket, vil tallet på gårdsbruk som går ut av drift øke med mer enn to per dag i tiden framover. Dette er eksempler på noen av sakene som ikke en gang er kommentert i Statens tilbud.

Mye tyder på at Bollestad mener at jordbruket må sette seg til forhandlingsbordet for i det hele tatt få vite hva staten mener om en rekke saker når hun skriver: «Forhandlingar kunne òg ha endt i brot, og då ville jordbruket ha visst kva dei sa nei til. Det gjer dei ikkje i år.»

Men verken statens tilbud eller de påfølgende samtalene la opp til en ny retning med nødvendige strukturgrep for norsk jordbruk. Dette hadde ikke kostet staten ei krone. Hva Bollestad uttaler til media i etterkant er derfor uinteressant.

Årets jordbruksoppgjør ble en tapt mulighet for KrF og regjeringa til å stake ut en ny kurs for norsk jordbruk.

Nå er det opp til Stortinget å se helheten om vi skal ha norsk matproduksjon og jordbruk over hele landet i framtida.