Tre abrahamiske religioner?

Svein Tindberg har med sitt teaterstykke «Abrahams barn» minnet oss om den umiskjennelige familielikheten mellom de tre abrahamiske religionene, jødedom, kristendom og islam. 

De har alle sitt utgangspunkt i Den hebraiske bibel, Tanakh, som i den kristne religion har fått navnet Det gamle testamente.

Beretningen om patriarken Abraham og hans opprør mot hjemlandets polyteisme står sentralt i alle de tre trosretningene. Abraham anerkjennes som grunnlegger av troen på den ene og udelelige guddommen noe som er helt fundamentalt for dem alle.

I Koranen refereres det gjentatte ganger til profeter og sentrale skikkelser i Den hebraiske bibel, dog uten at det fortelles en sammenhengende historie om den enkelte bibelske person.

Et bemerkelsesverdig unntak er beretningen om Josef og brødrene. I sura 12 utlegges denne kjente fortellingen fra begynnelse til slutt i overensstemmelse med framstillingen i 1. Mosebok.

I innledningen til kapitlet benevnes denne som den vakreste av alle historier. Koranen har for øvrig et stort antall positive referanser til Jesus og de kristne.

Til tross for den vold og undertrykkelse som til tider har preget forholdet mellom de tre trosretningene, har de en felles dyptliggende kjerne av selvutslettende religiøsitet, ønske om fred og streben etter å følge den guddommelige vilje.

I våre daglige møter med offentlige medier og i mer hjemlige diskusjoner støter vi ofte på problemstillinger av typen enten-eller der den ene sannheten utelukker den andre. Slik er det også med disse tre religionene.

Hver av dem opplever seg selv som den eneste sanne tro og de har alle bygd opp en rekke dogmatiske grenser mot hverandre. Den store innbyrdes forskjellen ligger ikke i deres grunnleggende vesen.

Det som først og fremst skiller dem er deres særegne seremonier og leveregler som kan strekke seg til de mest detaljerte forordninger.

Vi blir stilt overfor valget mellom synagoge, kirke eller moské. Det er ingen åpning for å betrakte hele skaperverket som sitt gudshus.

Bønn vil være et viktig anliggende i en felles abrahamisk menighet. I Den hebraiske bibel finner vi Davids 23. salme som er en lovprisning av Herrens nåde og omsorg for menneskene. Den er uttrykk for den hebraiske gudstro og kan godt passe inn i en daglig bønnestund.

Det nytestamentlige Fadervår har dype røtter i alle kristne samfunn og vil naturlig framstå som en felles abrahamisk bønn. Islam har sin enkle og vakre bønn, Fatiha, som utgjør åpningskapitlet i Koranen.

Her betegnes Vårherre som «Den barmhjertige og nådefulle» noe som også gjentas litt lengre ut i bønnen. Disse tre bønnene utfyller hverandre og kan være til oppbyggelse for enhver.

En kan stille seg spørsmålet om disse tre religionene noen gang kan vokse sammen til en felles abrahamisk religion. En slik nyvinning måtte nødvendigvis utvikles av fritenkende mennesker med evne til å gå utenom de rammer som er satt av de enkelte religioner. Et prosjekt for en spesiell minoritet måtte det nok forventes å bli.

Det må nevnes at det allerede eksisterer en slik abrahamisk menighet. Riktignok er den forsvinnende liten med bare ett enkelt medlem. Det føles givende å leve i denne menigheten, men det kan i lengden være litt ensomt. Kanskje kan det bli flere av oss etter hvert.