Teologiske skisser om evolusjon
Moderne kreasjonisme opererer gjerne med en tanke om at Bibelen er fullstendig ufeilbar. Det finnes imidlertid overbevisende grunner til å hevde at et så kategorisk standpunkt ikke lenger er mulig å opprettholde, skriver Hallvard N. Jørgensen.
Det pågår for tiden en debatt om kristen tro og moderne naturvitenskap, i avisenDagens spalter.
Foranledningen er blant annet publiseringen av boka«Skapelse og/eller evolusjon?» (Hermon), som fremmer et såkalt «ung jord»-kreasjonistisk standpunkt.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Gjennom historien har kristne innehatt mange ulike standpunkter i spørsmål knyttet til skapelsen. (Se for eksempel Stanley Jaki, «Genesis 1 through the ages», Thomas More Press).
Derfor bør heller ikke tilslutning til, eller avvisning av, rådende moderne vitenskap eller visse tolkninger av skapelsesfortellingene, være kriterier for søskenlig fellesskap i den kristne troen.
Selv anser jeg evolusjonsutviklingen som et vitenskapelig faktum. Kreasjonismen kjenner seg imidlertid bundet av Bibelen og den kristne troen til å avvise evolusjon. Det er denne teologiske siden av saken jeg ønsker å reflektere rundt i det følgende.
Det er et grunnleggende felleskristelig standpunkt at Bibelen er en autoritativ troskilde for Kirken. Den er Guds inspirerte ord, som vitner om evangeliet om Kristus.
Samtidig vil vår forståelse av Bibelen kontinuerlig måtte revideres både i lys av voksende kunnskap om den selv - dens tilblivelse og innhold - og i lys av den stadig utvidede forståelseshorisonten i naturvitenskapene.
Dette er en grunnleggende innsikt i moderne hermeneutikk (se Anthony Thiselton, «Hermeneutics. An introduction», Eerdmans).
Moderne kreasjonisme opererer imidlertid gjerne med en tanke om at Bibelen er fullstendig ufeilbar og pålitelig i alt den uttaler seg om. (Se Ronald Numbers, «The Creationists», Harvard Univ. Press, og James Barr, «Fundamentalism», SCM Press.)
Det finnes imidlertid overbevisende grunner til å hevde at et så kategorisk standpunkt ikke lenger er mulig å opprettholde i vår moderne tid.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Moderne historieforskning fører til revisjon av mange tradisjonelle standpunkter i vår forståelse av Det gamle testamentet. (Se grundig diskusjon i Kenton Sparks, «God's word in human words», Baker Academic).
Dette gjelder for eksempel historisiteten i, og tilblivelsen av, Noa-fortellingene, eller bakgrunnen for Moseloven i eldre lovsamlinger fra nærliggende kulturer.
Like ens viser moderne forskning hvordan Bibelen på mange ulike måter gir til kjenne et antikt verdensbilde som vi i dag må anse som feilaktig.
Dette gjelder for eksempel tanken om at verden er en flat disk som hviler på søyler; at det finnes en «underverden»; at himmelen over oss er en hard kuppel med inngraverte stjerner samt sluser som kan åpnes, slik at «det himmelske hav» regner ned over oss. (Jfr. Denis Lamoureux, «Evolutionary Creation», Wipf&Stock).
Nettopp av disse grunner blir det dypt anakronistisk å ville bruke bibeltekster som direkte veiledning for hvordan vi i dag skal tenke om naturvitenskap.
Både bibelforskningen og naturvitenskap reiser dermed grunnleggende spørsmål om teologiens grunnlag. Hva er egentlig teologiens kilder? Hvilken rolle spiller Skriften blant disse kildene?
Hvilke tolkningsmetoder bruker vi? Hvem har «det siste ordet» når tolkningene skal munne ut i dogmatikken? I hvilken grad, og på hvilken måte, bør teologien ta hensyn til rådende naturvitenskap? (Se Gerald O'Collins «Rethinking Fundamental Theology», Oxford Univ. Press, for en god innføring).
Samtidig blir det klart at teologien i moderne tid også må ta hensyn til den vitenskapsfilosofiske tolkningen av moderne naturvitenskapelige data og hypoteser.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Hva er virkelighetens dypeste struktur? Hvordan skal vi tenke oss relasjonen mellom Gud og skaperverket? I hvilken grad kan naturvitenskapen peke i retning av Gud?
Hvordan henger alt dette sammen med det Bibelen sier? (se Peter Godfrey-Smiths «Theory and reality», Chicago Univ. Press, samt Michael Hanbys «No God, no science? Theology, cosmology, biology», Wiley-Blackwell).
Refleksjonene så langt peker i retning av at Skriften - og virkeligheten - er langt mer komplekse størrelser enn det kreasjonismen synes å operere med.
Denne vurderingen forsterkes av at også Jesus selv etter alt å dømme målbærer historisk betingede oppfatninger om Det gamle testamentet, om virkelighetsforståelse osv.
En del av hans oppfatninger kan vi ikke akseptere i dag, i lys av moderne naturvitenskap og moderne historisk forskning. (Jfr. Raymond E. Brown, «An introduction to New Testament Christology»).
Med andre ord: Her finnes det ingen enkle løsninger. Likefremme henvisninger til «Skriften alene» og løsrevne bibelvers vil heller ikke løse problemet, men kan tvert imot stå i fare for å forsterke det.
Det er derfor så langt jeg ser urealistisk at «det myndige lekfolk» eller enkeltkristne skal kunne finne plausible løsninger på disse store problemstillingene helt på egen hånd.
Kanskje må man her si at protestantismens demokratisering og individualisering av bibeltolkningen, uavhengig av et større og ansvarlig fellesskap, representerer et slags strukturproblem. (Se Brad Gregory, «Unintended Reformation,» Harvard Univ. Press).
Artikkelen fortsetter under annonsen.
I alle fall: Det er ingenting nytt at den økumeniske Kirken brytes med nye virkelighetsforståelser. Her står vi i kontinuitet med Paulus, Ireneus, Augustin, Aquinas osv.
Men det er grunn til å tenke at et slikt fellesprosjekt vil tjene på en bred kontakt med Kirkens dype og seriøse Tradisjon.
Slik vil man se hvilke ortodokse løsninger våre fedre og mødre i troen har gått for, og eie et noenlunde enhetlig rammeverk å arbeide innenfor, å støtte seg på, å hvile innenfor.
Dette kan stå som en avsluttende tanke: At norsk kristenhet gjør vel i å stegvis åpne seg opp for mer økumeniske og klassiske impulser fra Kirkens dypere tradisjon, fra de store kirkesamfunnene, og også fra generell filosofi og vitenskap.
