Roser i bomberegn

Det har gått et år siden det hendte. Det var krig mellom Israel og Hamas i Gaza. Mange, mange ble drept – og adskillig flere ble skadet. Noe fikk ikke spalteplass.

LES: Folkeopprør mot ekteskapslov

Mens krigen raste som verst gikk en palestiner opp trappene til et av sykehusene i Jerusalem med favnen full av roser. Han gikk fra rom til rom og besøkte israelske soldater. De trodde ikke sine egne øyne, de lå der hardt skadet fordi de hadde vært i kamp mot hans folk, palestinerne – hvorfor kom han? Han gikk fra seng til seng.

– Hei, jeg heter Labib, jeg kommer for å si at jeg er så lei meg for alt du nå går gjennom på grunn av denne konflikten. Jeg vil bare gi deg en rose og ønske deg god bedring. Nølende tok de imot rosen, både den ene og den andre soldaten. – Jeg er så lei meg for at det skal være konflikt og krig mellom ditt folk og mitt. Jeg ønsker så inderlig at vi kan leve i fred med hverandre. I dag besøker jeg alle soldatene som kan ta imot besøk på dette sykehuset for å vise kjærlighet til ditt folk og for å si at jeg ønsker så inderlig at det skal bli fred mellom våre folk, sa Labib. Det ble mange tårer underveis, både fra soldater og soldatforeldre.

På et annet sykehus i Jerusalem kom det stadig inn hardt skadede barn fra Gaza. Noen kom alene, noen hadde med seg en mor eller bestemor. Her fikk de også uventet besøk – etter hvert begynte de å vente på at de skulle komme. To dager i uka kom en gruppe jesustroende jøder på besøk. De sang og spilte, hadde med noe snacks og snakket med barna på gebrokkent arabisk. Det ble smil og latter, og et kjærkomment avbrekk fra behandlingen og marerittene som stadig hjemsøkte dem. Var disse også israelere? Og mange av legene og sykepleierne? Fiendebildet ble revet ned. De møtte mennesker «på den andre siden» som ville dem vel, ja, som ønsket at deres folk skulle leve i fred med hverandre. De jødiske kvinnene kom hjem igjen til sin familie og sine venner og naboer og kunne fortelle om disse nydelige barna som hadde blitt hardt rammet av krigen. I enhver krig blir fokuset på eget folks lidelser og ikke på de andres. Disse kvinnene utgjorde en forskjell.

LES: Når argumentene ikke passer

Det var tøffest og vanskeligst for dem som bodde i Gaza, men også ganske ulevelige tilstander for israelerne som bodde på kibbutzene like ved Gaza. Det kom raketter flere ganger i timen, til tider. Fra bombealarmen gikk hadde de i beste fall 12 sekunder på seg til å komme seg i sikkerhet. I tillegg var det frykten for at terrorister kunne komme seg gjennom uoppdagede tunneler. Man skulle tro at i en slik situasjon ville kibbutzbeboerne bare glede seg for hver israelske bombe som smalt inne i Gaza. Det utrolige var at midt under bomberegnet gikk det tekstmeldinger og telefoner mellom mennesker fra den ene siden til den andre: «Hvordan går det med dere? Jeg er så bekymret for dere» – selv om de skulle hatt mer enn nok med å tenke på seg selv.

Facebook var full av hatmeldinger om «de andre» under krigen, naturlig nok. Men det var også en voksende gruppe med facebooksider som åpnet for kontakt mellom israelere og palestinere. Det er få muligheter til å treffes, men sosiale digitale kanaler åpner nye muligheter. En ung mann fra Gaza skrev om sin desperasjon over situasjonen, at han drømte om studier og jobb, om fred og frihet til å reise, og om frykten for å dø altfor ung. Han trodde han skulle bli møtt med hatmeldinger fra disse israelerne som var med på facebooksiden, men ble rørt til tårer etter hvert som responsen tok helt av. Han fikk svar fra 2000 israelere som ønsket at han skulle få sine drømmer oppfylt, som var opptatt av at han ikke skulle bli skadet i bomberegnet. Var disse israelere? Fiendebildet endret seg – det er faktisk mange mennesker på den andre siden som ønsker meg og mitt folk vel?!

Jeg kunne ha fortsatt – det er mange sterke historier om mennesker som trosset frykt, og fare for å bli stemplet som «overløper» og truet av sine egne, og tok kontakt og bygget bro. De vil aldri få fredsprisen. De når aldri avisenes overskrifter. Men hver på sin måte er de med på å endre historien. Når ett år etter Gazakrigen skal minnes, vil jeg at disse menneskene skal løftes fram – for de gir håp for framtida.