Religion rundt forhandlingsbordet

Religionens innflytelse på den globale arenaen har blitt så påtrengende at det nødvendigvis må prege det norske utenrikspolitiske arbeidet.

Norge bør søke strategisk samarbeid med religiøse aktører for å fremme menneskerettighetene internasjonalt.

Religionens innflytelse på den globale arenaen har blitt så påtrengende at det nødvendigvis må prege det norske utenrikspolitiske arbeidet. Derfor er det godt å se at regjeringens ferske stortingsmelding om menneskerettigheter tar religion på alvor både i analyse og anbefalinger.

Det er nærliggende å tenke at dette religionsfokuset henger sammen med krisene i Midtøsten, hvor religiøse minoriteter står i fare for å bli utryddet. Trosfriheten er under press. Men like viktig for den norske regjeringen er nok bekymringen over at religiøse aktører med økende selvtillit og lobbyressurser skal sette menneskerettighetsarbeidet tilbake på lovlig og demokratisk vis – i FN.

De siste årene har vi sett hvordan konservative kristne grupperinger finner sammen med konservative muslimske grupperinger og land med svakt vern om menneskerettighetene (Russland, for eksempel) i en felles kamp for «familieverdier» og «tradisjonelle verdier», som et alternativ til de mer individuelt orienterte, liberale menneskerettighetene. Her er det all grunn til å være på vakt: Å forfekte vern om «familien» høres tilforlatelig ut, men forunderlig ofte er det en fin omskrivning av «vern om menns makt». Bak vektleggingen av «tradisjonelle verdier» skjuler det seg ofte et ønske fra myndigheters side om å kneble brysomme, kritiske stemmer for å opprettholde et «harmonisk» samfunn.

For oss som jobber med utvikling er det mest alvorlige at likestillingsarbeidet trues. Det er først når kvinnene kommer på banen og får den nødvendige friheten – til å ytre sine meninger, få lov til å ha en inntekt, velge hvem man vil gifte seg med, og beskyttes mot vold – at ting virkelig skjer! Nå frykter mange at hardt tilkjempede rettigheter for kvinner og andre sårbare grupper skal svekkes som en konsekvens av familielobbyens arbeid i FN. Dette bekymrer også regjeringen, som i stortingsmeldingen tar til orde for å danne «strategiske allianser» med likesinnede land i kampen mot krefter som står for «uakseptable» verdisyn.

Vi er også bekymret for denne verdikampen som vi skimter i relasjonen mellom Vesten og resten, og vi vil gi regjeringen honnør for å ta religion på alvor som en faktor i det globale politiske spillet. Men, som Nikolai Hegertun og Terje Vigtel skriver i et innlegg på tankesmien Civitas hjemmesider (18.12.2014), bør vår strategi bygge på dialog heller enn krig med aktører som ikke deler vår forståelse av menneskerettighetene.

Vi må ta inn over oss at man i store deler av verden slett ikke deler våre verdier i ett og alt. For til tross for at menneskerettighetene har blitt etablert som universelle, og ratifisert av de fleste medlemslandene i FN, har det egentlig aldri vært noen samlet konsensus om rettighetenes legitimitet og fortolkning.

Kvinnenes situasjon er et godt eksempel: Når vekten legges på «familien», er det familien som forordning som har krav på samfunnets beskyttelse. Det som skjer innen familien forblir innen familien. Mange kvinner har lite de skulle ha sagt i en slik situasjon. Om vekten derimot legges på kvinners individuelle rettigheter, har kvinnene en helt annen adgang til og krav på beskyttelse fra storsamfunn og myndigheter.

Vi er ikke i tvil om hvilken fortolkning vi foretrekker. Men å avfeie motkrefters verdivalg som «uakseptable» straks de bryter med vår egen forståelse er historieløst og lite fruktbart.

Vi har lenge tatt det for gitt at alle egentlig ønsker å bli som oss, ikke minst i utviklingspolitikken. Religionens standhaftighet i verden er et godt eksempel på at det ikke er tilfellet. I stedet for å mobilisere mot religion og religiøse krefter, bør Norge søke dialog og strategisk samarbeid med religiøse miljøer – noe stortingsmeldingen også gir åpning for. Det kan vise seg å være strategisk lurt for et lite land med ambisjoner om å påvirke verdens gang. Den norske menneskerettighetspolitikken ville for eksempel stått sterkere om den var utformet i samråd med gruppene den omtaler.

Norge har tradisjon for å megle i konflikter. På samme måte bør Norge innta en brobyggerrolle i arbeidet med å fremme menneskerettighetene som et globalt felleseie.