Opprørende lesning

Hvordan går det an å behandle religiøsitet og trosspørsmål slik en gjør i utlendingsetatene? ­Bispemøtet og enkeltbiskoper har flere ganger etterlyst religionsfaglig kompetanse i de instanser som tar avgjørelser i konvertittsaker.

En afghansk konvertitt har fått avslag fra UNE. Den har ikke vært omtalt i media tidligere, og konvertitten ønsker å være anonym.

Jeg har lest dokumentene i saken og er oppgitt og opprørt. Igjen. Hvordan går det an å behandle religiøsitet og trosspørsmål slik en gjør i utlendingsetatene? Vedkommende asylsøker ble invitert inn i en menighet i pinsetradisjonen. Han opplevde en helt ny verden av glede og kjærlighet. Han ble betatt og inspirert – og han ble døpt. Det gikk fort. Troen var blitt bestyrket med et syn i en drøm. Et tydelig møte med Jesus.

La meg føye til at jeg har møtt mange unge kristne i Midtøsten i min tid som generalsekretær i NMS som har hatt slike visjoner og drømmer. Ofte uten noen forutgående kontakt med kristendommen.

Asylsøkeren har fortalt om denne hendelsen ved flere anledninger også i møte med utlendingsmyndighetene. Til denne visjonshistorien kommer nemnda med følgende observasjon: «Nemnda har merket seg at drømmen som utløste ønsket om dåp er noe ulikt beskrevet i asylintervjuet (som en ‹en kjekk mann› som var Gud), i ‹Historien om hvordan jeg møtte Jesus og ble en kristen› [en tekst vedkommende har fått skrevet ned] som Gud og i nemndmøtet som Jesus.»

Til denne beskrivelsen greier nemnda så å komme med følgende kommentar: «For en så vidt skjellsettende drøm som leder til en så vidt dramatisk handling som dåp/konvertering (for en afghaner), forventer nemnda at den kan beskrives noenlunde likt uavhengig av tidsforløp.» Det sås altså tvil om asylsøkerens troverdighet fordi han omtaler den han har møtt i drømmen som «en kjekk mann», Gud eller Jesus! Det kunne ha vært mange andre spørsmål å stille til slike syn og åpenbaringer, men å gjøre et poeng av at han blir omtalt alternativt som Gud og Jesus, virker direkte kunnskapsløst. Jeg blir oppgitt og opprørt.

I neste avsnitt tar nemnda tak i et tema som beskrives som sentralt, nemlig asylsøkerens tanker omkring tro og konvertering. Her slutter nemnda seg til UDIs vurdering som mener asylsøkeren har «en svært ensidig [negativ] beskrivelse av islam og egne erfaringer» og en tilsvarende «ensidig positiv og urealistisk» beskrivelse av kristendommen. «Bønner blir hørt og ønsker går i oppfyllelse. Sentralt for ham er å kjenne Gud (‹guden›). Han har imidlertid ikke beskrevet noen religiøs søken i sitt liv, bare en vanskelig livssituasjon i Norge.»

Min erfaring er at mange konvertitter har en negativ, ofte ekstremt negativ vurdering av islam, også før de blir kristne. Det burde være kjent. Så burde nemnda ha kjennskap til og respekt for at omvendelser kan skje brått og uventet uten vesentlig og sporbar religiøs søken på forhånd. Kjenner ikke nemnda til slik omvendelseshistorikk? Mange med slik historie blir ofte de mest trofaste og utholdende kristne. Det er oppsiktsvekkende og beklemmende å lese så ukvalifiserte merknader fra noen som konkluderer med at vedkommendes konvertering og tro ikke er troverdig.

Når det gjelder risiko ved eventuell retur til Afghanistan siteres en uttalelse fra UDI. Det avgjørende er hva vedkommende «selv opplyser om sin tro ved retur til hjemlandet». Selv om det skulle være kjent at vedkommende har gått på kristne arrangementer i Norge og vært kjent for å besitte kristent materiale, så kan «uberettiget mistanke eller påstander om konvertering som følge av dette rettes opp av søkeren selv. Det vil således ikke være noe problem for søkeren å forsikre sin familie og sitt lokalsamfunn om at han ikke er frafallen fra islam», skriver altså UDI! Dette er ikke en generell kommentar, men en kommentar inn i denne saken.

Så lettvint går det ikke an å forholde seg til mennesker religiøse integritet og identitet, enn si til religionsfrihet og trosfrihet.

Dette er bare tre eksempler fra teksten jeg har fått tilgang til. Jeg kjenner miljøet rundt vedkommende konvertitt og har stor tillit til det. De er fortvilet. De har kjent og fulgt vedkommende over flere år – og så kan en nemnd som bare møter asylsøkeren i noen få stressede situasjoner, tillate seg å foreta så ukvalifiserte åndelige og teologiske vurderinger. Jeg deler deres opprørthet. Dette går ikke an.

Bispemøtet og enkeltbiskoper har flere ganger etterlyst religionsfaglig kompetanse i de instanser som tar avgjørelser i konvertittsaker. Begrunnelsen for denne etterlysningen finnes i denne og mange tilsvarende saker. Bispemøtet har satt sin lit til den gjennomgang av beskyttelsesbehovet i konvertittsaker (og homofili-saker) i Sundvollerklæringen. Vi har med interesse lest advokat Cecilie Schatvets utredning i den sammenheng.

Håpet er at den politiske gjennomgang av saken som nå er varslet, fører til en mer sakssvarende beskrivelse av beskyttelsesbehovet for konvertitter og til større respekt for religiøs konvertering. Og ikke minst at det legges betydelig større vekt på pastorale uttalelser og beskrivelse av asylsøkerens trostroverdighet fra miljøer rundt konvertitten.