Du skal ikke lyve

Jeg blir sjeldent så sint som jeg er nå, men påstandene til Kjell Skartveit i innlegget «Det strammer seg til» oppleves som et nedrig, avskyelig og infamt angrep basert på løgn og usannheter, og krever klar og tydelig tale.

Les Skartveits kronikk: Det strammer seg til

Så kommer det noen utfall mot meg og en tekst jeg skrev i etterkant av terrorangrepene i København og Paris. Her er det en sammenblanding av at Skartveit misforstår, som mange andre har gjort, så jeg erkjenner at kanskje teksten min var svak på akkurat det. Han tror at jeg ønsker å forby kritikk av islam og muslimer, hvilket langt fra var mitt poeng.

Taqiyya er et begrep innenfor sjia-islam som ofte var en undertrykt minoritet blant muslimene. Sjia lærde mente at om man ble spurt om trostilhørighet kunne man si at man var sunni muslim (majoriteten av muslimene) for å redde livet. Blant islamofobe har det imidlertid blitt til et begrep om noe de tror alle muslimer driver med og som handler om at muslimer ikke trenger snakke sant til ikke-muslimer. Dette har ingen basis i islam.

At anklager om taqiyya er grunnløse og nær sagt umulige å argumentere imot er et faktum, men like fullt er det argumenter jeg ikke vil forby. Men uansett, dette tenkte jeg ikke at var verdt å reagere på, både fordi her kan jeg selv beskyldes for å ha skrevet en tekst som flere presumptivt oppegående mennesker har misforstått, og da får man leve med misforståelsene og prøve etter beste evne å forklare.

Det skal jeg sikkert gjøre flere ganger utover, men ikke her. Det var nemlig en helt annen påstand som satte sinnet i kok og fikk meg til å bruke språk jeg knapt kan huske å ha brukt i et offentlig ordskifte før.

Skartveit skriver om KrFs nestleder Dagrun Eriksen og meg selv i siste avsnitt. «Hva jødene har gjort, som gjør at de fortjener å bli drept i Paris og København er vanskelig å vite, men ifølge Dagrun Eriksen og Shoaib Sultan må det være noe.» Det er altså en motbydelig, nedrig og løgnaktig påstand som jeg vil ha meg frabedt.

Det ville ikke vært tilgivelig, men kanskje forståelig om teksten fra meg som Skartveit siterte fra, en artikkel i Klassekampen 17. februar, «Nå er jeg lei», ikke tok opp nettopp det Skartveit feilaktig beskylder meg og Eriksen for.

Jeg skriver der: «Det er lett å føle seg både tom og hjelpeløs i møte med denne ondskapen og grusomheten. Det blir desto viktigere at vi, som samfunn og enkeltindivider, står opp mot dette. At vi stiller oss skulder til skulder med våre jødiske medborgere, og fordømmer de råtne hatideologiene som ønsker å gjøre deres blotte eksistens til en forbrytelse, og som ikke har noe respekt for menneskerettighetene og verdien av menneskeliv. Samfunnet må stille opp, men mer enn på det offentlige tenker jeg på sivilsamfunnet og på enkeltindividene, oss alle.»

Jeg finner meg altså ikke i å bli anklaget for å applaudere eller unnskylde drapet på jøder i Paris og København. Det er en så skammelig påstand når det ikke er noe grunnlag for det.

Jeg kjenner ikke Dagrun Eriksen, som for øvrig er en politiker i et annet parti og derfor til tider en politisk motstander, men jeg har ingen grunn til å tro at påstanden som fremsettes på noen måte gjelder for henne heller.