«Åpner for ubegrenset heksejakt og maktmisbruk»
Før 90-tallet rådet det en taus holdning om seksuelle overgrep. Så ble det i større grad satt offentlig søkelys på problemstillingen, og mot slutten av 90-tallet kom det også opp overgrepssaker innen kristne menigheter.
Vurderer du å søke arbeid innen Normisjon, Indremisjonsforbundet, Norsk Luthersk Misjonssamband eller Det Norske Misjonsselskap?
I så fall bør du være klar over at disse organisasjonene har en «ressursgruppe i seksuelle krenkelsessaker» og en «retningslinje for håndtering av seksuelle krenkelser».
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Før 90-tallet rådet det en taus holdning om seksuelle overgrep. Så ble det i større grad satt offentlig søkelys på problemstillingen, og mot slutten av 90-tallet kom det også opp overgrepssaker innen kristne menigheter.
De fire ovennevnte organisasjonene gikk da sammen om felles retningslinjer for hvordan slike saker skulle håndteres.
Tanken med dette arbeidet var at mer åpenhet skulle bidra til å skape et klima hvor overgrep ikke kunne fortsette, med fokus på at den som følte seg krenket skulle våge å bryte tausheten og stå fram. (Jfr. «Vil vera opne om overgrep» i «Sambåndet» 6. november 2014.)
Jeg er enig i at dette var en god tanke, og det er fortsatt viktig å arbeide for å forhindre seksuelle overgrep i menighetene.
Jeg deler derimot ikke ressursgruppens tanke om at alle overgrep kan forebygges.
Dessverre vil mange oppleve seksuelle overgrep og krenkelser i kristne menigheter uansett hva vi gjør. Ressursgruppen går altfor langt i sin iver etter å finne og straffe alle som de mener er overgripere. Dette gjenspeiler seg i retningslinjen for håndtering av seksuelle krenkelser:
Jeg siterer fra retningslinjens avsnitt 1.3 a):
«Den som innehar en stilling eller en formell rolle som gir makt, har alltid ansvaret for at grenser ikke blir overtrådt. Det gjelder også om det er den andre som inviterer til seksuelle handlinger.»
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Fra avsnitt 2.2.1 c): «Når krenkelser skjer i kristne sammenhenger, nyter som regel den anklagede stor respekt og tillit. Den anklagede kan lett definere det som skjedde på en helt annen måte enn den som opplever seg krenket. Vi må som Jesus stille oss på den svakestes side og se virkeligheten fra den utsattes utgangspunkt.»
Og fra avsnitt 1.2: «Vi bruker begrepet den utsatte om en som formidler at han eller hun har vært utsatt for seksuelle krenkelser.»
Hvem som helst kan altså fremstille seg som «den utsatte» ved å «formidle» at noen har «overtrådt en grense». «Den utsatte» vil alltid bli trodd, og den som «innehar en stilling» vil alltid få skylden. På denne måten åpner retningslinjene for ubegrenset heksejakt og maktmisbruk mot menighetenes egne ansatte. I all sin iver etter å straffe antatte overgripere, har ressursgruppen skapt nye ofre! Dette kan ikke fortsette!
Nå er det på tide å innta en helt annen holdning i dette arbeidet:
Både den som forteller om et opplevd overgrep og den som blir anklaget må møtes med respekt for sine opplevelser av det som har hendt.
Det skal ikke være menighetenes sak å bedømme hvem som forteller «sannheten»!
