Samtaler på grasroten

Det er helt som ventet at Terje Hegertuns bok «Det trofaste samlivet» har engasjert mange. I torsdagens Dagen kunne vi lese om pinsepastorer som tar til orde for åpen samtale om kjønns- og samlivsproblematikk på grasroten.

Det er i seg selv et godt ønske. I alle slags sammenhenger kan det finnes avvik mellom de synspunktene som er nedfelt i offisielle dokumenter og de som finnes blant folk. Hvis en slik spenning får utvikle seg over tid, kan det føre til store utfordringer.

Det finnes sikkert noen med lederansvar i bevegelsen som sympatiserer med Hegertuns teologiske vurderinger, altså at man vil åpne for likekjønnede ekteskap uten med det å slutte seg til alt det man forbinder med Pride-parader og organisasjonen Fri.

Men den mest typiske responsen ser ut til å være omtrent det lederrådets leder Øystein Gjerme satte ord på. Han fastslo at Pinsebevegelsens teologiske ståsted står fast, men sa også at man vil være bevisste på hvordan man snakker om dette.

Eller med hans egne ord: «Utfordringen er hvordan vi både skal klare å stå fast på ekteskapet mellom mann og kvinne, og samtidig ha en varm og inkluderende holdning overfor mennesker som har homofil legning.»

Her er vi ved et kjernepunkt. For man trenger ikke være spesielt konspiratorisk anlagt for å mistenke at en åpning for dialog i praksis er et første skritt på vei mot å etablere en ny teologisk forståelse.

Det finnes ingen naturlov som sier at det må være slik, men om man ser på den teologiske debatten her i landet de siste par tiårene, er ikke mistanken ubegrunnet.

Derfor er det nødvendig å klargjøre premissene for samtalen. For her har det skjedd mye på relativt kort tid. Både i storsamfunnet og i kirken har holdningene til homofilt samliv endret seg betydelig i løpet av et par generasjoner.

Det politiske og teologiske hegemoniet har også fått et annet tyngdepunkt. I dag er det klart flertall i Kirkemøtet i Den norske kirke for en kjønnsnøytral vigsel. For noen år siden var det de som ønsket en slik åpning som måtte kjempe for sin plass som minoritet. Nå er rollene omvendt.

De som ikke ønsker å endre den teologiske forståelsen av ekteskapet, vet at de kjemper i motvind. Og når de får høre at overbevisningen deres angivelig krenker andres menneskeverd, er det ikke bare lett å finne ut av hvordan man skal argumentere.

Det finnes nok fortsatt eksempler på at man i kristne sammenhenger omtaler både samliv og kjønn på en måte som kan oppleves unødig sårende for mennesker som hører på.

For alle som står på en kristen talerstol må det være et naturlig ideal å ligne Mesteren i det å møte mennesker med respekt og kjærlighet, uten å gå på akkord med kristen etikk.

Derfor kan det ikke være en forutsetning for den lavmælte samtalen at man skal slippe å bli eksponert for utsagn som kan virke provoserende, eller til og med sårende. I motsatt fall er det i realiteten ikke rom for to syn.

Mange kristne mennesker er nok bekymret for den samtalen som flere nå tar til orde for. Og det kan det være gode grunner for.

Mange kristne mennesker er nok bekymret for den samtalen som flere nå tar til orde for. Og det kan det være gode grunner for. I et samfunn som har gjennomgått store endringer på kort tid, er ikke nødvendigvis toleransen for det synet mange har vendt ryggen til spesielt stor.

Men det går også an å se mulighetene for å snakke ordentlig om den bibelske overleveringen, om hva kristne mennesker som har levd før oss har trodd og tenkt, og hvilken rolle den kristne kirke bør ha overfor det storsamfunnet den er del av.