Kristen ekteskapstenkning

Enten driver Møller-Stray historisk frihåndstegning, eller så kjenner han kilder ingen andre har sett, skriver Knut Alfsvåg.

I et innlegg i Dagen 27. april skrev jeg at ønsket om kirkelig vielse av samkjønnede ofte begrunnes i en forståelse av at nestekjærlighetsbudet må overordnes de konkrete bud.

På denne måten ønsker en å utforme etikken slik at de berørte parter opplever den som berikende.

I sitt svar til meg 30. april hevder Anders Møller-Stray at denne gjengivelsen er en karikatur.

Det beklager jeg, for slik var det ikke ment. For debattens skyld ville det imidlertid være fint om han kunne si hva det er i min sammenfatning som er blitt misvisende.

Selv hevder Møller-Stray at kristen ekteskapstenkning har endret seg såpass drastisk i løpet av to tusen år at det knapt finnes stabile momenter i den; å endre kriteriene for ekteskapsinngåelse slik at en også åpner for mennesker av samme kjønn kan derfor ikke være noe stort problem.

For dette anfører han tre argumenter:

1) Polygami var anerkjent på aposteltiden, formodentlig også i kristne menigheter.

2) Ekteskapet har opprinnelig vært oppfattet som kontrakt uten løftesavleggelse.

3) Frivillighetsaspektet har, uten vesentlig kirkelig motstand, vært lite framtredende; i stedet har en velsignet en praksis Møller-Stray beskriver som «voldtekt på bryllupsnatten.»

Det er to problemer med dette resonnementet.

For det først er det lite relevant i forhold til det som var mitt poeng. Den nytestamentlige ekteskapsetikk er båret av en respekt for enkeltmenneskets integritet som avviser enhver bruk- og kast-tenkning; derfor det (nesten) absolutte forbud mot oppløsning av ekteskapet. At dette ideal ikke har vært fullt ut realisert gjennom kirkens historie, er ingen avvisning av at det faktisk er dette som er idealet.

For det andre er Møller-Strays beskrivelse av ekteskapets historie svært lite sakssvarende. Det er riktig at ekteskapsinngåelse i oldkirken var en avtale mellom brudeparets familier. At denne avtalen forpliktet ektefellene så lenge de levde, var imidlertid en selvsagt forutsetning for alle ekteskap mellom kristne.

Det har heller aldri vært god kirkelig teologi at ekteskap skal kunne inngås, for eksempel av dynastiske grunner, uten at de berørte parter samtykker, selv om vi sikkert fort kan bli enige om at den kirkelige motstand mot det sosialt aksepterte mange ganger burde ha kommet tydeligere til uttrykk.

Det mest oppsiktsvekkende, historisk sett, i Møller-Strays innlegg er imidlertid påstanden om polygami på aposteltiden.

Flerkoneri var forbudt i Romerriket; på dette punktet var det ingen motsetning mellom den nytestamentlige ekteskapsforståelse og den tids jus.

Enten driver Møller-Stray her historisk frihåndstegning, eller så kjenner han kilder ingen andre har sett.

Mer debatt: Her er de siste 100 publiserte meningsinnleggene i Dagen