Sabbaten – den vakreste gaven

Vi logger helt av sosiale medier, åpner ikke e-poster og skrur ikke på skjermer. Det handler om å være til stede med hverandre og andre, delta på gudstjeneste, spise og drikke godt – så vel som å holde på med alt fra sjakk til skogsturer til romaner til meditasjon.

Jeg har et minne fra da jeg bodde i Jerusalem: Det var kveld, men ikke kaldt, sabbaten var innviet i synagogen, og mens helligdagens hvile sank ned over nabolaget jeg ruslet i, steg det deilig summing fra hjemmene: latter og krangler og sanger.

Husene lå tett i tett og var bygd av kalkstein, slik man har gjort i årtusener på dette fjellet i ørkenen. Rundt omkring var det trær og andre vekster som så vidt rørte seg i den svale vinden.

Det var ingen andre der enn jeg; når solen går ned fredag ettermiddag, stenger butikker og restauranter, busser og trikker stanser. Mens jeg ruslet der alene, ble jeg grepet av en tvetydig erfaring.

På den ene side vitnet summingen om at menneskene der inne i husene hadde det godt, og deres glede fikk jeg et øyeblikk del i. På den annen side stod jeg utenfor og lyttet til summingen, som avslørte for meg at jeg også stod utenfor godene som summingen vitnet om.

Også arbeid som vi verdsetter for dets egen del kan ødelegge oss dersom vi ikke begrenser det, dersom vi ikke på den sjette dagen godtar at «nok er nok».

Den babylonske Talmud er kommentarer til blant annet religiøse lover, samlet og ferdigstilt i den jødiske diasporaen i Babylonia på 500-tallet. Der er det en kostelig passasje som tar utgangspunkt i følgende spørsmål:

«Når er det ideelle tidspunktet for Tora-lærde å overholde sine ekteskapelige plikter?» (Ketubot 62b). For jødene, selvsagt, finnes det ikke arbeid som er bedre enn å fordype seg i Toraen. Men selv dette arbeidet skal opphøre på den sjette dag!

Og det er her passasjen blir fascinerende, ettersom svaret på dette spørsmålet forteller noe vesentlig om hva sabbatens hellige hvile er for noe: «Den passende tiden for dem er fra sabbatsaften til sabbatsaften, det vil si på fredagskvelder.»

Sabbatens hellige hvile er nettopp ikke fortjent, den er noe vi har fått som gave.

Jeg kan forestille meg den distre Tora-lærde, i en eller annen diaspora, som må bli minnet om at han skal hjem til sin hustru – ikke fordi han ikke holder av henne, men fordi han blir så revet med av sin fordypning at han rent glemmer å verdsette alt det gode han er blitt gitt.

Når solen er i ferd med å gå ned fredag kveld, rusler han derfor til synagogen, hvor sabbaten skal innvies. Denne kveldsgudstjenesten kalles kabbalat Shabbat – et begrep, forklarer rabbiner Abraham Heschel, som har en todelt betydning:

Man påtar seg en forpliktelse, ved å overholde sabbaten, så vel som at man mottar en gave, ved få anledningen til å overholde sabbaten. På disse ettermiddagene utgjør synagogen en slags port:

Når den lærde trer ut av synagogen igjen, trer han på sett og vis inn i en annen verden, som både er i tiden og samtidig ute av den. Sabbaten skal bryte med historiens forvirrende kulturstrømninger, slik at vi får anledning til å forstå hvor «vi kommer fra», og hvor «vi skal» som mennesker.

Sabbaten er derfor, noe paradoksalt, en feiring midt i historien, som peker mot historiens endemål ved å trekke oss tilbake til begynnelsen. Når den lærde kommer ut av synagogen, hilser han derfor Shabbat shalom til naboer, venner og bekjente.

Denne hilsenen er som en slags selvoppfyllende profeti: Det er ikke bare for å ønske hverandre shalom – som altså betyr en fordypende enhet mellom Herren Gud, mennesker og skapelsen – men også for å påpeke at sabbaten faktisk er preget av nettopp shalom.

Deretter går de alle hjem hvert til sitt. Når de kommer dit, skal ikke noe arbeid gjøres: Alle forberedelser opphører – også vasking, rydding og handling – uansett om man føler seg ferdig eller ikke.

Familien setter seg for å spise og drikke; det lyses velsignelser mens det tennes to lys. Lysene minner om skapelsen som mennesket er gitt inn i, og som er gitt til mennesket, så vel som eksodusens frigjørelse fra det slaveriet som kjennetegner en skapelse gjennomsyret av synd.

Lysene minner derfor om Eden og Egypt, som igjen, for den kristne, peker mot det nye Jerusalem. Slik reiser man liksom – i sitt eget hjem – en helligdom som er fylt med hvile, et slags vidunderlig rom med mektige vegger og nydelig himling, utsmykket med bilder av fortellingene som man tror på og er en del av, og som slik stadfester og viderefører ens identitet.

Deretter ber man takkebønner for rikdommen som belyses i dette rommet: at vi er imago Dei, frigjorte, og i fellesskap med Herren Gud, hverandre og skapelsen.

Og for jødene i den babylonske diasporaen var ikke dette noen puritansk øvelse, men innebar faktisk å glede seg over rikdommen man er gitt, for slik å verdsette den. Hvilen innebærer derfor også å ta del i kroppslige goder.

Dette tydeliggjør at ånd og kropp ikke er adskilte, men hører uløselig til hverandre. Det tydeliggjør også hva hvilen er for noe: Hvilen er selve menneskets fullendelse, den er aktiv og ikke passiv, den er å finne glede i alt man er gitt.

Selv om sabbaten er en hellig hviledag, er det imidlertid ikke slik at arbeidet er antitesen til sabbaten, et slags nødvendig men ondt middel for å realisere målet om menneskets fullendelse.

Tvert imot er arbeidet å skape orden der det er uorden, om det er på skitne toaletter eller i teoretiske paradigmer. Og i rytmen av hvile–arbeid–hvile er dette arbeidet iboende godt:

Det finnes egentlig ikke hvile uten arbeid, og arbeid uten hvile er slaveri – det være seg, i vår egen samtid, for karriere eller kapital eller en selv – som igjen ødelegger oss.

Også arbeid som vi verdsetter for dets egen del kan ødelegge oss dersom vi ikke begrenser det, dersom vi ikke på den sjette dagen godtar at «nok er nok». Det skyldes at vi er begrensede vesener i den forstand at vi er gitt til oss selv, hverandre, skapelsen og til syvende og sist Herren Gud – vi har fått en bestemt natur. Vi kan ikke være og gjøre hva enn vi vil være og gjøre.

Derfor har da også forsøk på å endre syvdagersuken feilet, som for eksempel da franske jakobinere etablerte det som visstnok skulle være en rasjonell ukesyklus, for slik å utradere den judeo-kristne rytme.

Russiske bolsjeviker gjorde noe lignende. Men slike forsøk feiler simpelthen fordi de ikke kan fungere. Dersom vi ikke overholder de rytmene som er vevd inn i vårt vesen, uansett om vi liker dem eller ikke, så sliter vi oss selv og samfunnet i stykker.

Det begynner å nærme seg et tiår siden jeg bodde i Jerusalem. For å få endene til å møtes arbeidet jeg et par dager i uken på et bibliotek. Jeg kunne egentlig ikke fordra arbeidet:

Jeg var ikke kommet for å rydde i hyller fylt til randen av andres verker; jeg var selv kommet for å skrive. Nettopp derfor følte jeg meg så dratt mot Jerusalem; – her, fantaserte jeg, kunne jeg liksom la sivilisasjonens urkrefter sive inn i meg, slik at jeg kunne skrive noe betydningsfullt!

Det jeg skrev, var neppe særlig betydningsfullt. Men jeg skrev et essay om søndagen, som i alle fall var viktig for meg – om ikke annet fordi jeg da begynte å arbeide med forfatter Amos Oz’ forståelse av sabbaten som «den vakreste gaven verden har fått» av jødene.

Men når jeg nå leser dette essayet om igjen, blir det tydelig at jeg ikke helt forstod hva det betydde at sabbaten var en gave. Jeg fant det endog for godt å runde av essayet med Henrik Wergelands ord, som ikke engang handler om sabbaten: «Nu hvil Dig, Borger! Det er fortjent».

Men sabbatens hellige hvile er nettopp ikke fortjent, den er noe vi har fått som gave. Her er en essensiell distinksjon – for den sier noe avgjørende om hvem og hva vi er som mennesker.

Vi får sabbaten, vi blir gitt vår fullendelse i den. Dette faktum, at hvilen er en gave med en gitt mening, ville jeg da heller kanskje ikke helt ta inn over meg.

Jeg ville realisere mine egne desires, altså mine egne forsetter og lengsler, som jeg liksom måtte bygge videre på, utrettelig – og som etter hvert forårsaket at jeg kollapset i ganske konkret forstand.

Denne kollapsen fant jeg meg imidlertid ikke i, så jeg pisket meg selv videre.

Da helligdagens hvile sank ned over Jerusalem, og summingen steg fra husene på sabbaten, la jeg meg derfor alene under et teppe på rommet mitt og leste og skrev, mens krampene lugget og rev i kroppen.

Hvilen var stykkevis og delt, og hadde kun til hensikt å være nyttig, til å gjøre meg så produktiv så overhodet mulig. Når jeg ser tilbake på meg selv i Jerusalem, synes jeg å kjenne igjen strukturen.

Jeg ville strekke meg utenfor grensene – kroppslige og åndelige – som var nedfelt i min natur, og ville derfor ikke godta at jeg var begrenset, at jeg var gitt som imago Dei, at jeg derfor ikke kunne være og gjøre det jeg ville være og gjøre.

Dette er selve ursynden: å strekke seg mot treet og stjele frukten som ikke var gitt, men som man likevel ville ha, fordi man ikke godtok det man var gitt.

Hos mor og far var det en hovedregel ikke å arbeide på søndagen. Jeg forsøkte dette, og unngikk slik de verste kollapsene. Men det var liksom stadig en rikdom som manglet, som hadde tiltrukket meg da jeg stod utenfor husene i Jerusalem.

I fjor bestemte vi oss derfor – min kone og jeg – for å begynne å feire sabbat. Vi har fortsatt en vei å gå, men vi opplever i alle fall å gå i riktig retning.

Jeg bruker det noe rare begrepet «sabbat» intensjonelt; det tydeliggjør at vi trer inn i et rom – som altså er i, men samtidig utenfor tiden – på lørdag kveld og som varer til søndag kveld. Denne dagen avslutter en uke og begynner samtidig en annen; det er en overgang.

Vi praktiserer ritualer fra den jødiske tradisjonen, slik disse kan og bør praktiserer i en kristen kontekst. Det innebærer at vi fullfører arbeid på lørdagen, og trekker oss tydelig ut av de kulturstrømmene som drar oss av gårde.

Vi logger helt av sosiale medier, åpner ikke e-poster og skrur ikke på skjermer. Det handler om å være til stede med hverandre og andre, delta på gudstjeneste, spise og drikke godt – så vel som å holde på med alt fra sjakk til skogsturer til romaner til meditasjon.

Vi tenner lys og lyser velsignelser. Vi bekjenner det onde for hverandre så vel som å anerkjenne det gode. For meg har det vært helt avgjørende at vi har gjort sabbatsfeiring til en «lov» for oss selv, som bare under helt spesielle omstendigheter brytes.

Disse er altså våre slavestrukturer: en forvrengt forståelse av det gode liv der det ubegrensede menneske forgudes.

Ellers hadde jeg ikke greid å finne den rikdom som sabbaten vernet om. Hver lørdag ettermiddag må jeg legge bort arbeidet, uansett hvor uferdig dette arbeidet er, eller hvor artig jeg synes det hadde vært å fortsette.

I den protestantiske konteksten har man imidlertid et ambivalent forhold til slike lover, slike regler, ritualer og rammer; indre hengivenhet til Herren Gud er gjerne blitt stilt i et motsetningsforhold til ytre lover. Dette forsterkes av at vi nå også befinner oss i en sekulær kontekst som stiller de ytre lovene i et motsetningsforhold til det uavhengige, autonome menneske.

Hver enkelt må få bestemme, etter egen samvittighet, hva man vil gjøre, også på søndagen. «Gjør det som er rett for deg», og så videre.

Det kan selvsagt bli så mange regler, ritualer og rammer at den indre hengivenheten kveles. Men det er også sant at en vedvarende indre hengivenhet krever nettopp regler, ritualer og rammer.

Ekteskapet som bilde viser det: Når to mennesker ønsker å hengi seg til hverandre, har man i klassisk kristen tradisjon krevd at disse menneskene trer inn i en ekteskapelig ramme.

Ekteskapsritualet etablerer denne rammen rundt samlivet deres, der det loves at man skal praktisere troskap og kjærlighet, som igjen medfører at man følger regler, som å være tro mot hverandre.

I jødisk tradisjon anvendes nettopp ekteskapet som et bilde på sabbaten. Dette handler om den ekteskapelige feiringen, og dennes glede, men også om det som faktisk feires: sterke, sunne og meningsfulle fellesskap.

Hvordan bidrar sabbaten til dette? Når alle skal bestemme hva de vil gjøre til enhver tid, og hvor de gjør det, er det heller ingen rytme som binder fellesskapene sammen. Fellesskap uten felles rytme er bare separate, isolerte liv side om side fremfor liv levd sammen.

Men i den klassisk kristne tradisjonen er dette ufullendte liv: Mennesket fullendes bare når det er som lemmer på en kropp, som grener på et tre – noe i seg selv, men samtidig uløselig sammenvevd med andre. Sabbatens hensikt er da også å binde mennesker sammen med og rundt en tydelig forståelse av det gode liv.

Det gode liv utfolder seg i gode fellesskap. Og ved å feire med min kone, min lille familie, erfarer jeg én dimensjon av sabbatens gode fellesskap.

Men jeg savner en annen dimensjon – jeg savner at flere tar del i den samme rytmen, og at vi gjør det på de samme stedene, i de samme nabolagene. Slik kunne liksom et lokalsamfunn oppstå i storsamfunnet:

Her kan man bevege seg ut i fellesskapet av andre som feirer sabbaten – det være seg barnefamilier eller ugifte, gamle eller unge, vaskehjelper eller professorer – og samtidig trekke seg tilbake. Og deretter beveger man seg, i arbeidsuken, ut fra dette lokalsamfunnet og inn i storsamfunnet.

Slik kunne sabbatens forståelse og praktisering av det gode liv muligens blitt vernet mot de kulturelle strømmene som omgir oss i kulturen, og som stadig forsøker å erodere det gode liv, slik dette gis og deles i sabbaten.

Når det gjelder ekteskapet som bilde på sabbaten, er det imidlertid verdt å merke seg følgende vesensforskjell mellom ekteskapet og sabbaten: Mens ekteskapet ikke er en nødvendig bestanddel i et godt liv, er sabbaten faktisk helt avgjørende.

I motsetning til å gifte seg er da også det å «holde hviledagen hellig» et av de ti bud, sammen med ikke å stjele og drepe. Det har for meg vært ubegripelig.

Hvorfor i all verden er sabbatsfeiring et av de ti bud? Forklaringen er å finne i mesterens eget diktum: «Sabbaten ble til for mennesket, ikke mennesket for sabbaten» (Mark 2, 27).

I den kristne forståelsen av virkeligheten befinner mennesket seg i en tilstand av forvirring: Ved å gjøre opprør mot Herren Gud gjorde vi opprør mot det som er sant, vakkert og godt, – og dermed fremmedgjorde vi oss selv for disse størrelsene.

Det er ikke bare det at mennesket er blitt syndig (som er den metafysiske dimensjon av opprøret), men vi har ikke lenger god kunnskap om det gode (altså opprørets epistemiske dimensjon). Dermed har vi et behov for å bli åpenbart hva som er å leve gode liv, hva det er å være imago Dei.

Og det er mot denne bakgrunn at ritualer, rammer og regler som sabbat blir avgjørende: Deres hensikt er å åpenbare hva det er å leve gode liv, – de er for oss, for vår fullendelse, ikke omvendt.

Sabbatens kulturkritikk er udødelig, det er en kritikk av kulturer som ærer det å bygge, bygge, bygge på sine tårn. I vår kultur innebærer det å være konstant opptatt og travel og presterende.

Her kan man bevege seg ut i fellesskapet av andre som feirer sabbaten – det være seg barnefamilier eller ugifte, gamle eller unge, vaskehjelper eller professorer – og samtidig trekke seg tilbake.

Det innebærer også et slags imperativ om å være og gjøre hva enn man vil være og gjøre. Disse er altså våre slavestrukturer: en forvrengt forståelse av det gode liv der det ubegrensede menneske forgudes.

Sabbatens kulturkritikk består altså i utlevelsen av en helt annen forståelse av det gode liv, der arbeidet er som dyrkingen av en hage der vi høster frukter, som vi deretter nyter sammen – i frodige fellesskap med sterke og dype røtter – mens vi gleder oss over disse fruktene spesielt, og skapelsen mer generelt, så vel som over hverandre og Herren Gud.

Teksten ble først publisert i Mentsch Magazine 1/2021.