«Regimentets barn»

For noen har det vært en ressurs med en slik oppvekst, for andre har det vært smertefullt, frustrerende og kanskje traumatiserende.

Jeg tror jeg vil begynne her: Sommeren 1985 flyttet jeg og min familie fra Sandvika i Bærum, der vi hadde bodd i tre år.

Mesteparten av tiden hadde min ektefelle vært leder for den lokale menigheten mens jeg hadde hatt mine oppgaver ved Frelsesarmeens litteraturavdeling. Mens vi pakket, følte den eldste av våre to sønner behov for å ta det faderlige opphavet for seg:

- Pappa, nå skal vi aldri flytte mer, skal vi vel?

Vi hadde gjort det på den tiden ennå nokså uvanlige for frelsesoffiserer i aktiv tjeneste, nemlig å kjøpe vårt eget hus i Askim. Ti-åringen sto foran sin sjette flytting; de tidligere hadde ført ham både til Island og Danmark.

En bok

Det er møtet med boka «Offisersbarnet» og den påfølgende debatten i facebookgruppa «Frelsesarmeen i gamle dager» som har aktivert dette mer enn 35 år gamle minnet.

Mine sønner, og for så vidt jeg selv også, kom nok fra en side sett «lettere unna» Frelsesarmeens beordringspolitikk enn mange andre har gjort, men det ble mange oppbrudd for oss også.

Pappa, nå skal vi aldri flytte mer, skal vi vel?

Da jeg begynte på folkeskolen i 1960 hadde jeg, sammen med mine foreldre, hatt ti ulike adresser; Frelsesarmeen hadde det direkte ansvaret for sju-åtte av disse.

Mer enn 20 år

Gullaug Pless, som har skrevet boka det er snakk om, er barn av et ektepar som var frelsesoffiserer i mer enn 20 år. Fram til hun var 13 år bodde hun på åtte forskjellige adresser i sju forskjellige byer.

Da hun var ti år fikk foreldrene ordre til institusjonen «Elevator» på Teisen i Oslo. Her skulle straffedømte føres tilbake til samfunnet.

I blokka som var knyttet til institusjonen bodde både klienter og medarbeidere – stort sett frelsesoffiserer med familie – om hverandre. Gullaug Pless beskriver denne institusjonen som «et sosialt eksperiment».

Det er liten tvil om at «eksperimentet» var dristig langt inn i det uforsvarlige, og er da også for lengst avsluttet i en slik form.

Etter tre år på Elevator valgte Gullaugs foreldre å trekke seg fra sin tjeneste i Frelsesarmeen, blant annet – kanskje hovedsakelig? – fordi det ikke var mulig å få gehør i Frelsesarmeens daværende ledelse for at de ønsket andre oppgaver.

Hennes far fikk i stedet arbeid i en av Den norske kirkes menigheter i Oslo (det var for øvrig et karrierebytte forholdsvis mange frelsesoffiserer gjorde akkurat på denne tiden).

To temaer

Boka «Offisersbarnet» kan leses som bidrag til minst to ulike debatter.

Den ene er en debatt om Frelsesarmeens personalpolitikk, slik den ble praktisert helt til langt opp mot vår tid. Den andre er en debatt om hvordan denne personalpolitikken påvirket offiserenes barn.

Jeg leser boka først og fremst som et innspill i en slik debatt.

Man har i flere år hatt en debatt om misjonærbarna og deres oppvekst. En debatt om offisersbarna har paralleller til denne, men også forskjeller.

For misjonærbarna handler det om mange og lange adskillelser fra foreldrene, for offisersbarna om stadige oppbrudd.

Økonomi

For mange offisersbarn – og foreldrene deres – var også økonomien et ømt punkt. Et sårt minne fra min egen tid som frelsesoffiser og småbarnsfar er knyttet til alle de vurderingene man måtte gjøre når ungene hadde vokst ut av tøy, men hvor økonomien ikke tilsa at det bare var snakk om å kjøpe nytt.

Joda, med en aldersforskjell på to år kunne man nok la noe gå i arv fra den eldste til den yngste, og det tok yngstemann sporty.

Like enkelt var det ikke for oss som foreldre å måtte oppsøke loppemarkeder ved diverse Oslo-skoler for å ha råd til å fornye garderoben til eldstemann.

For egen del: Den første dressen jeg skaffet meg som voksen kjøpte jeg på Elevator for 50 kroner på slutten av 1970-tallet.

Jeg kan godt argumentere for gjenbruk av klær på et ideologisk grunnlag, men ikke når motivet er, om ikke nød, så at man er blakk. En konsekvens av denne erfaringen er at jeg aldri kjøper klær til meg selv på loppemarkeder eller i gjenbruksbutikker.

Under enhver kritikk

Lønnsnivået for frelsesoffiserer var i mange år under enhver kritikk. Jeg husker godt kommentaren jeg fikk et sted hvor vi var stasjonert midt på 1970-tallet, og ligningsboka var folkelesning:

- Dere kan da ikke leve på den lønna?

En annen side ved dette, som i utgangspunktet gjaldt foreldrene, men som fikk konsekvenser for barna deres også, var tidspunktet for når en frelsesoffiser fikk beskjed om hvor man skulle tilbringe det neste året.

Det satt forstemmende lenge og ditto langt inne hos lederskapet i Frelsesarmeen å ta på alvor at søknadsfrister for skoler og barnehager også gjaldt for frelsesoffiserene.

Når søknadsfristen var i mars og beordringene kom i mai, måtte det skape problemer. Ferdig snakka!

Oppbrudd

Når er ikke «regimentets barn» (som lenge har vært en intern benevnelse barn av frelsesoffiserer har brukt om seg selv som gruppe) de eneste som har hatt en barndom preget av oppbrudd.

Mange barn av prester, leger, diplomater og militæroffiserer har opplevd det samme. Jeg vil tro deres erfaringer også er den samme:

For noen har det vært en ressurs med en slik oppvekst, for andre har det vært smertefullt, frustrerende og kanskje traumatiserende. Litt overordnet kan man si at det er like mange fortellinger om slik oppvekst som det er personer som har opplevd det.

Etterlyser oppgjør

Boka Gullaug Pless har skrevet er viktig fordi den retter søkelyset mot et tema som det i liten grad har vært fokus på innen Frelsesarmeen selv. Mange av de temaene hun tar opp er ikke på langt nær like aktuelle problemstillinger i dag.

Noen etterlyser et «oppgjør» internt i armeen om dette. Mye av det oppgjøret må man kunne si har vært tatt gjennom en endring av praksis:

Større forståelse for den enkelte families situasjon og en større profesjonalisering av både ledelse og medarbeidere. Men det er en beskjeden trøst for de som sitter rundt omkring og har såre følelser om en ugrei barndom, det være seg på egne vegne eller på vegne av mennesker man er glad i.

Her ligger det nok både sjelesørgeriske og omdømmemessige utfordringer og venter på å bli tatt opp.

Nils-Petter Enstad (f. 1953) vokste opp i Frelsesarmeen og tilhører denne fremdeles. Var offiser 1972-85. Han har skrevet en rekke bøker med stoff fra Frelsesarmeen historie, og romanen «Blikkfatet» (1998) med samme tema.