Prostifellesrådet kan ikke være navet i kirken

Å satse på prostifellesrådet som navet i kirken er et særdeles risikabelt prosjekt, særlig i en tid der Den norske kirkes rolle ikke lenger er like selvsagt som før.

Den norske kirke har lange og sterke tradisjoner. Mange mennesker i Norge har et forhold til sin lokale kirke og lokale prest.

Samtidig er det selvsagte ved denne relasjonen i endring. Kirke og tro er ikke lenger noe man nødvendigvis arver, men i større grad noe man velger selv.

For å bli valgt av nye mennesker og nye generasjoner, må Den norske kirke være gjenkjennelig. Kirken må rett og slett være synlig for å være valgbar.

Da er det helt avgjørende at kirkens organisering får fram det som er Den norske kirkes styrker.

Rapporten Samhandling i en selvstendig folkekirke – ny kirkelig organisering foreslår å gjøre et helt nytt organ, prostifellesrådet, til det sentrale «navet» i kirken. Dette rådet skal samle «trådene fra organer og myndighetspersoner lokal, regionalt, nasjonalt.»

Mandatet for utvalget som utarbeidet rapporten var å finne fram til en egnet størrelse for fremtidig arbeidsgiverorganisering nettopp med utgangspunkt i dagens prostier og i ny kommunestruktur.

Som man roper i skogen, får man som kjent svar, og den foreslåtte løsningen kan virke tilforlatelig og funksjonell. Men her er det grunn til å besinne seg på de vidtrekkende konsekvensene.

Ambisjonene for det nye prostifellesrådet er nemlig ikke beskjedne. Det skal ikke være direkte valg til rådet, likevel skal rådet være navet som binder hele kirkeorganisasjonen sammen.

Ja, ikke bare det, rådet skal også ivareta relasjonene til lokalsamfunnet og alle kommunene som inngår i prostiet.

Et nav er som kjent midtblokken i et hjul som alle spilene er festet i og peker inn mot. Metaforen om prostifellesrådet som «navet» i folkekirken innebærer at alle piler i Den norske kirke skal peke mot prostiet.

Det framstår som et risikabelt eksperiment i en krevende brytningstid for kirken.

Prostiet er etter alt å dømme den minst kjente strukturen i Den norske kirke, med langt lavere grad av gjenkjennelse enn både lokalmenighet og bispedømme.

Dette har utvalget antagelig forstått. Det foreslås derfor å utrede nye prosti-inndelinger ordnet etter «et naturlig område som innbyggerne kan kjenne tilhørighet til.»

Det kan høres forlokkende ut, men det er en krevende sport å skulle konstruere nye områdeinndelinger når utgangspunktet er en prostistruktur som i de fleste tilfeller har svakere tradisjoner og løsere lokal forankring enn både lokalmenighet og bispedømme.

Dersom Den norske kirke skal framstå attraktiv og valgbar, må kirken skape tilhørighet og forløse frivillig engasjement lokalt.

Mange mennesker har en sterk tilknytning til sin lokale kirke. De kjenner den lokale presten, kanskje diakonen, kateketen, kantoren, trosopplæreren eller ungdomsarbeideren.

Men hvem kjenner prostiet? Problemet med prostifellesrådet som kirkens nav er at det utydeliggjør kirkens lokale forankring og fremtreden.

De færreste prostier representerer områder som det synges lidenskapelige sanger om. Det er sjelden vi hører om folk som vil på 17. mai-feiring i prostiet. Dette skal man ikke kimse av, for tradisjoner og følelser knyttet til sted tar lang tid å bygge opp.

Den norske kirke har nettopp vellagret, stedbunden lidenskap som en av sine viktigste ressurser. Da er det kritisk om forbindelsen til stedet svekkes.

Det er et risikabelt prosjekt å organisere kirken slik at navet i den nye organismen er et sted som de færreste har et forhold til. Hva eller hvem skal vi gi oss hen til, vil folk spørre seg? Opp med hånden den som vil gå i tog for å redde et prostifellesråd!

I valgfrihetens tidsalder kan ikke Den norske kirke reddes kun av institusjonelle strukturer og bindinger som skal sikre mer eller mindre fete kommunale overføringer.

Nei, kirken trenger en organisering som kan forløse engasjement for det som er kirkens formål: Å forkynne evangeliet, forvalte sakramentene og å vise omsorg for hele mennesket.

Problemet er rett og slett at den nye organiseringen gjør Den norske kirke mer utydelig.

Det blir mindre klart hva mennesker med frivillig engasjement skal slutte seg til, fordi kirken er mest opptatt med å håndtere seg selv og følge alle pilene som peker inn mot prostifellesrådet, prostidirektøren og prostifellesnemnden.

Men er det da så nøye hvordan vi organiserer arbeidsgiveransvaret i kirken? Arbeidsgiveransvar er en «värdslig sak,» for å si det med Karlson på taket, men måten vi organiserer kirken på, disiplinerer også våre tanker, handlingsmønstre og relasjoner.

Hvis alle piler skal peke innover mot prostiet og prostifellesrådet, så må det være fordi kirken er sterkt overbevist om at et slikt sted har både potensial og legitimitet til å fungere som kirkens kraftsentrum.

Det er det ikke lett å bli overbevist om når en leser rapporten og siden ser seg rundt i Norges land.

Det er rett og slett krevende å se for seg at det å bygge ut det minst gjenkjennelige leddet i Den norske kirkes struktur skal styrke Den norske kirkes kapasitet som folkekirke.

Det følger også teologiske utfordringer med oppskalering av prostiet og gi makt til prostidirektør og prostifellesråd. Det handler om autoritet og legitimitet.

Den norske kirke henter sin autoritet først og fremst «utenfra» eller «ovenfra» – fra evangeliet og misjonsoppdraget som er gitt i Guds ord.

I en evangelisk-luthersk kirke er ansvaret for å forvalte denne autoriteten tillagt den lokale tjenesten med Ord og sakrament (CA V og CA VII) og biskopens tilsyn gjennom biskopstjenesten som kirkens enhetsembete.

Evangeliet, Guds ord, er et ord utenfra, men det finner feste i vår virkelighet fordi det vinner gjenklang i menneskers livsverden og erfaringer.

Som misjonerende folkekirke henter Den norske kirke derfor også sin autoritet «nedenfra,» fra alle møtene med mennesker og menneskers erfaringer.

Det er lokalmenigheten og tjenesten i lokalmiljøet som sikrer denne autoriteten.

Problemet for prosti og prostifellesråd er at det bygger på en avledet autoritet, både ovenfra, fra biskopen, og nedenfra, fra lokalmenigheten.

Hva bør så gjøres? For det første må gjøres helt klart i den videre diskusjonen at den framlagte rapporten svarer på et bestemt mandat og kun har utredet ett av flere mulige alternativ.

Det er ingen grunn til å tenke at bordet fanger. Tvert imot.

Det bør vurderes kritisk om det framlagte forslaget på noen som helst måte setter Den norske kirke bedre i stand til å være kirke for folket enn dagens organisering, eller en organisering med bispedømmet som arbeidsgiver.

Spørsmålet videre må være hvilken organisering av Den norske kirke som kan bidra til å vende kirken mot sitt oppdrag og mot folket.

Framlegget til ny organisering av Den norske kirke bør ikke bli indremedisin for en kirke som er mest opptatt av å betjene seg selv og organisere seg selv, eller sikre tilgang til skiftende kommuneøkonomier.

Folkekirkens velforedlede styrke handler om frivillige og ansatte som gir seg hen til et konkret sted, med et evangelium som berører fordi det finner feste i nærkontakt med folk i hverdag og fest og har klangbunn i stedets tradisjoner, både de kirkelige og de verdslige.

Prostiene er i liten grad slike stedlige størrelser i dag, og det er ingen enkel prosess å skulle forvandle dem til det.

Derfor bør forslaget om prostifellesrådet som kirkens nav skrotes.

En overhengende fare er at det foreslåtte eksperimentet med prostifellesrådet som kirkens nav vil underminere en av folkekirkens fremste styrker.

Faren er at vi ender opp med en innovervendt, interkommunal, kirkelig etat med konsulenter og prosjektmedarbeidere uten lokal forankring, engasjement eller autoritet.

Det ville vært ekstra tragisk i en tid der Den norske kirke blir særlig utfordret på å gjenoppdage hva det vil si å være en utovervendt kirke, sendt med evangeliet om Jesus Kristus til alle mennesker.