Om å se ting som ikke er der
Personlig skjønner jeg ikke at det er mulig å ta dette bibelavsnittet til inntekt for treenighetslæren.
Dagen hadde 28/5 to store oppslag om treenighetslæren. Det første var et intervju med professor emeritus Svein Rise, det andre en bibelutlegning av tidligere redaktør i Dagen, Odd Sverre Hove.
Felles for de to oppslagene var at de begge tok sitt utgangspunkt i søndagens prekentekst, Luk 10,21–24.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Personlig skjønner jeg ikke at det er mulig å ta dette bibelavsnittet til inntekt for treenighetslæren.
Det begynner med at Jesus priser Gud på typisk jødisk vis. Den finske teologen Risto Santala har følgende kommentar til vers 21: «Jesus begynte en gang sin tale med en jødisk lovprisningsformel»:
«Jeg priser deg Far, himmelens og jordens Herre», og han takket Gud for at han var skjult for «de vise og forstandige», men derimot hadde åpenbart sin hemmelighet «for de umyndige». (Risto Santala, Kristus i Det gamle testamente – i lys av rabbinsk litteratur, Den Norske Israelsmisjon og Luther Forlag, 1974, side 15)
I setningen som kommer like etterpå sier Jesus: «Alt har min Far overgitt til meg.»
Dette taler om at Faderen har delegert makt og myndighet til Jesus (jf. misjonsbefalingen – meg er gitt all makt/autoritet i himmelen og på jorden).
Dernest sier Jesus at Faderen og Sønnen har et unikt kjennskap til hverandre.
Til slutt sier Jesus at mange av de gammeltestamentlige hellige hadde ønsket å se det disiplene fikk se. Andreas (Joh 1,41), Natanael (Joh 1,49), Peter (Matt 16,16), Emmausvandrerne (Luk 24,19.26) og alle de andre som hadde sett og opplevd Jesus vitnet om at det var Messias de hadde møtt og sett.
Dette er alt Luk 10,21–24 handler om.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
De som ser en treenighetslære i dette skriftavsnittet, leser noe inn i teksten som egentlig ikke er der (eisegese). I det kjente eventyret om keiserens nye klær hører vi om en keiser og hans lydige undersåtter.
Alle så noe som egentlig ikke var der. Til slutt var det en liten guttestemme som fikk alle til å «våkne opp».
Dette mitt innlegg er verken langt eller dyptpløyende. Det er bare en bitte liten stemme. Kanskje det allikevel kan være nok til å vekke noen av Dagens lesere?
