Når skal du kalle Norge for et kristent land, Støre?

Hvis Danmarks statsminister Mette Frederiksen kan, så burde det være mulig for Jonas Gahr Støre også.

«Norge er et kristent land, og den norske evangelisk-lutherske kirke inntar en særstatus som folkekirke. Denne særstatusen vil regjeringen bevare. Vi ønsker en folkekirke, som bygger på frihet, likhet og romslighet.»

Høres disse setningene ut som en utopi? Noe en norsk regjering, uansett politisk farge, aldri i verden ville finne på å skrive i sitt regjeringsgrunnlag?

Vel, formuleringen kan virke fremmed sett med norske øyne. Eller skal vi heller si eksotisk.

Men det skal faktisk ikke mer til enn å bytte ut ordene «Norge» og «norske» med «Danmark» og «danske». Og vips, så har vi den eksakte teksten i det fremforhandlede regjeringsdokumentet til den nye regjeringen hos vårt skandinaviske nabo i sør.

For da statsminister Mette Frederiksen i forrige uke presenterte regjeringsgrunnlaget til sin nye trepartiregjering, var det altså med en setning som slår slår fast at «Danmark er et kristent land».

Slik skriver altså en regjering - ledet av en sosialdemokrat - i det angivelig så sekulære Skandinavia. Rett før jul i det Herrens år 2022.

Kanskje er vi likevel ikke så avkristnet som vi har trodd? Eller er Danmark rett og slett mer opptatt av det kristne verdigrunnlaget sitt enn sine naboland? Er religion litt mer tabu hos svensker og nordmenn enn blant danskene?

Slik kan det faktisk se ut. For en kjapp titt på måten kristendom omtales på i skandinaviske regjeringserklæringer viser i hvert fall at danskene står i en særstilling.

Kristdemokraterna, KrFs søsterparti, sitter i den nye svenske regjeringen som tiltrådte etter valget der borte i høst. Men regjeringsplattformen til statsminister Ulf Kristersson har ikke med ett ord om religion, tro eller kirke.

Og her hos oss er det ingen regjering de siste tiårene som har vært i nærheten av danske tilstander. Norske regjeringer har vanligvis nøyd seg med variasjoner over temaet å «ta med seg de beste verdier og tradisjoner i den kristne kulturarven», slik Jens Stoltenbergs rødgrønne regjering formulerte det i 2005.

I Høyre og Frps regjeringsplattform fra 2013 het det at verdiforankringen «vil ligge i den kristne og humanistiske kulturarv». Men da Venstre kom med i 2018 var ordet «kristen» plutselig like fraværende som i Human-Etisk Forbunds formålsparagraf. KrF fikk imidlertid hestehandlet kristendommen inn igjen da de året etter gikk i regjering sammen med de tre andre borgerlige partnerne.

Vår nåværende regjering er ledet av den mest uttalt kristne Ap-statsministeren noensinne. Han har tidvis fått kallenavnet Kristen-Jonas.

Uten at akkurat det er mulig å lese ut av regjeringsplattformen.

For mens tidligere regjeringer har hatt egne avsnitt om verdigrunnlag øverst i erklæringen, har Støre & co gjemt bort sin kristen-formulering. Den befinner seg nede i kapitelet om kultur, der det heter det at regjeringen vil «løfte fram vår kristne og humanistiske kulturarv».

Famlende, forsiktig, forlegent. Likestilt med humanismen. Eller forvist til kulturen.

Det er den beskjedne tilværelsen som det kristne verdigrunnlaget frister i de skriftlige norske regjeringplattformene.

Mens altså danskene like godt flesker til og fastslår at landet deres er kristent.

Professor i religionssosiologi ved Aarhus Universitet Lene Kühle forklarer overfor Vårt Land hva Mette Frederiksens regjering vil formidle gjennom denne ordbruken. Kühle tror de ønsker å si noe om dansk identitet. At selv om landet nå har blitt en multikulturell nasjon, så vil man slå fast at dansk kultur er bygd på kristne verdier.

Vi tror den danske regjeringen er inne på noe viktig og verdifullt her. En trygg forankring i egen historie, tradisjon og verdier er en god måte å møte en stadig mer omskiftelig verden på.

Og et slikt nasjonalt ankerfeste er ikke ekskluderende. Tvert imot, det gir grunnlag for å forstå og respektere andre livssyn.

En som har skjønt det er VGs kommentator Shazia Majid. Hun er selv muslim, men advarte nylig i egen avis mot å «viske ut den tusenårige kristne arven». Majid kaller den «en arv som gjennomsyrer alt fra den norske grunnloven til kunst og litteratur og kultur. Og hvorpå det norske samfunnet er bygget og beholdt.»

Det er vakkert sagt. Og det er et helt riktig uttrykk for hvordan den kristne kulturarven er innvevd i den norske folkesjelen, både for troende og ikke-troende. Og enten man er klar over det eller ikke.

Norge er definitivt ikke noe mindre kristent enn Danmark. Hvis den danske regjeringen kan slå fast noe slikt, så må det gå an for den norske også.

Vår statsminister er jo til og med gift med en prest.

Kanskje er vi ikke så avkristnet her oppe i Skandinavia likevel?