Når den kristne samvittigheten trekkes mot MDG

Blant aktive kristne har Høyre og Senterpartiet av mange blitt sett på som de mest aktuelle alternativene til Kristelig Folkeparti. Nå kan det se ut for at en ny trend begynner å gjøre seg gjeldende.

«Det kjennes som et samvittighetsspørsmål», sa doktorgradsstipendiat Marie Lund Stokka til Dagen denne uken. Hun er med i en bibelgruppe tilknyttet pinsemenigheten Salt i Bergen. Tidligere har hun stemt Kristelig Folkeparti, som flertallet av aktive kristne gjør. Men nå vurderer hun MDG.

Hun mener KrFs miljøpolitikk er grei nok, men at den ikke tar på tilstrekkelig alvor hvor mye det haster å håndtere problemene som senest ble beskrevet i FNs nylig utgitte klimarapport.

Heidi Nokevje Moi, som er lektorstudent og med i samme bibelgruppe, opplever også spørsmålet som eksitensielt. Hun lurer på hva slags verden hennes fremtidige barn får vokse opp i.

Dilemmaet består i at MDGs politikk på andre områder står i konflikt med det ståstedet både Lund Stokka, Nokevje Moi og mange andre kirkegjengere har knyttet til både bioteknologi og abort.

MDGs fremvekst er på mange måter et treffende bilde på vår tid. Miljøsaken er ikke ny i norsk politikk, opplevelsen av at andre partier ikke tar den på tilstrekkelig alvor preger ikke minst mange yngre velgere. Videre er MDG i valgforskning målt som et av de mest sekulære norske partiene. Begge deler sier noe om det samfunnet vi lever i.

Samvittighetsdimensjonen er dermed reell nok, og Lund Stokka og Nokevje Moi er langt fra de eneste som befinner seg i dette spennet. I Dagens kartlegging av aktive kristne i Norge fra 2019 var pinsevennene de minst bekymrede med tanke på klimaendringene.

Nå sier Pinsebevegelsens daglige leder Ingunn E. Ulfsten at hun mener å se en grønn vind som blåser ikke minst blant yngre pinsevenner. Dette stemmer både med det generelle inntrykket, og også med signalene som kommer fra bevegelsens fremste ledere.

Det som nok likevel er nytt, er det alvoret klimasaken blir møtt med, særlig fra unge velgere.

Å ikke se på klimaendringene som et samfunnsproblem kristne bør engasjere seg i, er i ferd med å bli en holdning som i all hovedsak finnes blant middelaldrende og eldre mennesker.

Grunnleggende er dette verken kontroversielt eller oppsiktsvekkende fra et kristent ståsted. Ansvaret for å forvalte jordens rikdommer ble gitt menneskene av Gud allerede i 1. Mosebok. Derfor skulle det være selvsagt for kristne at vi har ansvar for å overlevere jordens ressurser i bedre forfatning til neste generasjon enn det vi selv fikk del i.

Selve de politiske avveiningene knyttet til hvilket parti som fører den beste klimapolitikken, er ikke først og fremst et teologisk spørsmål. Derfor vil det være galt å si at det er mer kristent å stemme på ett bestemt parti av den grunn. Men det er berettiget å legge til grunn at også klimapolitikken bør høre med som en samvittighetssak når kristne velgere skal stemme.

Det finnes ikke noen generell definisjon av hva som utgjør et samvittighetsspørsmål. Tradisjonelt har fremfor alt abortsaken blitt sett på som en slik sak. Vi kan også si at holdningen til dødshjelp og til sider ved bioteknologipolitikken har slike dimensjoner, på den måten at det innebærer å gjøre mennesket til herre over liv og død.

Og på flere av disse områdene går utviklingen i feil retning, sett fra et kristent ståsted. MDG bidrar til denne utviklingen, blant annet med sitt landsmøtevedtak om abort frem til 18. uke.

Det som nok likevel er nytt, er det alvoret klimasaken blir møtt med, særlig fra unge velgere. Det gjør både kristne ledere og politiske ledere klokt i å lytte nøye til.