SEND INN INNLEGG
JØDER: Hvilke konsekvenser en
...
JØDER: Hvilke konsekvenser en realisering av tostatsløsningen ville få for over seks millioner jøder i dagens Israel, bekymrer ikke Kirkens Palestina-venner, skriver Roald Øye. Bildet er fra Vestmuren i Jerusalem. Foto: Gil Cohen Magen, Reuters/NTB Scanpix
Kirkeledere, jødene og Israel
Del
I våre dager er det jødene i staten Israel, som får liten eller ingen støtte av Kirken i sin kamp for å overleve i en fiendtlig muslimsk verden.

Geilomøtet i 1934 der norske kristenledere tradisjonelt hadde en årlig samling, ble aktuelle teologiske og samfunnsmessige spørsmål drøftet. Professor Ole Hallesby ved MF hilste ved den anledning den nazistiske maktovertakelsen i Tyskland i januar 1933 velkommen i positive ordelag:

Han sa at han trodde maktovertakelsen ville innvarsle en moralsk fornyelse i tysk politikk. Det er et tankekors at en så høyt profilert kristenleder med stort åndelig klarsyn og utbredt tillit blant kristne i Norge kunne ta så feil i sitt syn på Hitler og hans ideologi.

KRONIKK: ICEJ og Israel

På det tidspunkt var det begynt å bli kjent i sekulære, intellektuelle kretser hva nazismen sto for, blant andre den kirkekritiske dikteren Arnulf Øverland . En stund etter denne samlingen på Geilo skrev nasjonalpoeten sitt berømte dikt «Du må ikke sove» der han levende beskrev farene som truet Europa.

Alle som kjenner 1930-årenes historie vet forklaringen på professorens skivebom på Geilo: Den politiske og kulturelle høyresiden i Norge håpet at Hitler og nazismen kunne bli et bolverk mot en enda større fare, kommunismen, den røde fare. Dette var høyresidens vanlige oppfatning til langt ut i 1930-årene.

Den kulturelle venstreside med ateisten Øverland i spissen ser ut til å ha sett den «brune fare» og ropt «Ulv!» før ansvarlige myndigheter og teologer i Den norske kirke gjorde det. Vi ble derfor tatt fullstendig på sengen natt til 9. april 1940 med de fatale følger det fikk for oss alle, jødene i særdeleshet.

Denne historien om å sove i timen har noen likhetstrekk med det åndelige og sekulære lederskaps svik overfor Israel i dag. Den norske kirke har akseptert «tostatsløsningen» som eneste farbare vei i konflikten mellom Israel og palestinerne. Det er også den politisk korrekte venstresides forståelse.

Kirken går god for denne forståelsen med sin såkalte erstatningsteologi: Den kristne menighet på jord har overtatt de bibelske løfter. Israel som sekulær stat har derfor liten eller ingen plass i deres teologiske tenkning. «Israel som jødisk statsdannelse er for alltid forbi,» sa Ole Hallesby i 1930-årene. Det viste seg i 1948 å være en gedigen skivebom.

Jødene og Israels flagg med Davidstjernen passer sammen som hånd i hanske fordi det signaliserer at Kanaaen er «løfteslandet». Dette synet deles ikke av norske biskoper, og derfor tolereres ikke flagget i kirkelige sammenhenger på grunn av den sterke symbolverdien flagget har om nettopp dette eierforholdet. Det israelske flagget måtte derfor fjernes da en biskop nylig kom for å holde gudstjeneste i et bedehus på Vestlandet der flagget stod fremme. Det var en ny kirkelig skivebom.

Israel er ikke bare er et sekulært stridstema, men også et åndelig, og det er et paradoks at den universelle kirkes øverste ledere ofte ser ut til å lande på feil side i stridsspørsmål der jøder er involvert, slik det har vært siden kirkefader Chrysostomos på 200-tallet e.kr. og reformatoren Martin Luther så sent som på 1500-tallet kom med sine famøse uttalelser om jødene.

I våre dager er det jødene i staten Israel, som får liten eller ingen støtte av Kirken i sin kamp for å overleve i en fiendtlig muslimsk verden. Forståelsen om at jødene først må ta imot Jesus som den lovede Messias før de kan få landet tilbake, skaper uenighet blant kristne.

Fordi jødene ikke tilfredsstiller dette kravet, mener noen at de ennå må «gå noen runder i ørkenen» før de kan innta det forgjettede land. Andre mener at jødene har blitt lovet landet uten betingelser av noe slag. Den norske kirke promoterer den førstnevnte forståelsen ved at de støtter opprettelse av en palestinsk stat på «de okkuperte områder», Judea og Samaria, med Gamlebyen i Jerusalem som hovedstad.

Hvilke konsekvenser en realisering av tostatsløsningen ville få for over seks millioner jøder i dagens Israel, bekymrer ikke Kirkens Palestina-venner. Dagens situasjon minner om den likegyldigheten i mellomkrigstiden som Arnulf Øverland her hjemme, Elie Wiesel og Dietrich Bonhoeffer i Tyskland, i sin tid advarte mot. Om likegyldigheten og den direkte Israelsfiendlige holdningen vil bli registrert som Kirkens siste grove skivebom overfor jøder, vil fremtiden vise.