Mangler teologi med substans om Israel

Vår verden ligger i det onde, og denne verdens gud er den onde. I kjølvannet av syndefallet ble vår relasjon med vår Gud og far ødelagt. I sin store kjærlighet grep Gud inn i vår historie for å redde oss tilbake til Ham for evigheten. Dette er en kort oppsummering av den store frelsesplanen.

I denne frelsesplanen virker Gud gjennom to hovedaktører, for å oppnå det viktige målet. Jesus omtaler disse i de følgende versene, Johannes 4.22: «Frelsen kommer fra jødene.» Matteus 16.18: «På denne klippe vil jeg bygge min kirke.» og Lukas 10.2: «Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans.»

Disse tre: Israel, kirken og høsten er de tre områdene som Gud arbeider med gjennom historien. Israel og kirken eksisterer gjennom to ulike pakter, vi hører sammen, men oppdraget og vår natur er forskjellig.

Den store hensikten med oss begge er å bringe høsten (menneskene) inn for evigheten. Hvordan dette hører sammen kan også illustreres ved at Israels Gud, er kirkens hode og høstens Herre.

Om man fjerner en eller flere av disse tre «institusjonene» vil vi miste forståelsen av det store bildet som vi alle er en del av. Som kirke vil vi også gå feil i det oppdraget Gud har gitt oss.

Dessverre har kirkens historie vært preget av at vi nettopp har gjort dette i forståelsen av det jødiske folkets kall og utvelgelse. Man har erkjent Guds pakt med dette folket fram til Jesu død, etter dette mente man at kirken erstattet det jødiske folkets rolle i Guds plan.

Man har ikke forstått apostlenes ord om Jesu død og jødenes tjeneste for menneskeheten i forbindelse med dette. Både Peter og Paulus var klinkende klare på at korsfestelsen av Jesus var helt nødvendig og at det ikke avsluttet Guds pakt med dem.

I Apostlenes Gjerninger kapittel 3 taler Peter til det jødiske folk ved Salomos Bueganger i forgården til tempelet. Der slår han fast i vers 15: «Men livets opphavsmann drepte dere, han som Gud reiste opp fra de døde, det er vi vitner om.»

Men i motsetning til kirken anklaget ikke apostelen dem for dette, tvert imot leser vi i vers 17: «Jeg vet nok, brødre, at dere handlet i uvitenhet, akkurat som rådsherrene deres.»

I vers 18 går han enda lenger i det han skriver om denne hendelsen slik: «Men slik oppfylte Gud det han hadde latt alle profetene forkynne på forhånd, at hans Messias skulle lide.» Peter forklarer at jødenes korsfestelse av Jesus var et verk oppfylt av Gud.

Apostelen Paulus opererte med den nøyaktig samme forståelsen når han grundig underviser om dette i Romerbrevet kapittel 11. I vers 11 sier han det slik: «Så spør jeg: Snublet de for at de skulle falle? Slett ikke! Nei, deres fall gjorde at frelsen kom til de andre folkene.»

Han forklarer at deres fall brakte frelse til menneskeheten uten at han anklager dem. Han følger opp i vers 12: «deres fall har ført til rikdom for verden», vers 28: «På grunn av evangeliet er de blitt Guds fiender, for at dere skal få frelsen.»

I vers 30 sier han det slik: «Dere var en gang ulydige mot Gud, men nå har dere fått barmhjertighet fordi de andre var ulydige.» Denne dype sannheten som Paulus her legger fram skulle i det minste gjøre kirken takknemlig, han sier det slik i Romerbrevet kapittel 15.26–27:

«For menighetene i Makedonia og Akaia har bestemt at de vil samle inn en gave til de fattige blant de hellige i Jerusalem. 27 De har selv bestemt dette og står jo også i gjeld til dem. De skylder å hjelpe dem med materielle gaver når de selv, som hedninger, har fått del i deres åndelige gaver.» Vi står alle i gjeld til dette folket fordi vi har fått del i deres åndelige goder.

Vi står alle i gjeld til dette folket fordi vi har fått del i deres åndelige goder.

Denne forståelsen forsvant ut av kirken gjennom kirkefedrene og kirkemøtet i Nikea i 325 e.Kr. Tvert imot ble kirken preget av hat og forakt mot jødene. Det er først i våre dager at vi er vitne til en global voksende erkjennelse i kirkens forståelse av Guds pakt med dette folket.

Det er bare så ufattelig trist at det folket som ga oss Guds Ord og frelsen, ble det folket som vi som kirke kom til å hate mest (vi skulle ikke hate noen).

I dag er talsmennene for erstatningsteologien stadig færre, men fruktene av erstatningsteologien gjør seg fortsatt gjeldende. Når man kan besøke våre kirker året igjennom uten å høre et ord fra Bibelen om dette folket og denne nasjonen så vitner det nettopp om erstatningsteologiens fortsatte påvirkning.

Utfordringen i dag er ikke den genuine erstatningsteologien, men at vi ikke har noen teologi med substans når vi kommer tid det jødiske folk og nasjonen Israel.

Jeg ber om og jeg tror at flere hundre norske kirker kommer til å innlemme Israel i sin forkynnelse, i menighetens bønneliv, engasjement og økonomi i tiden som kommer. Israel er nemlig ikke bare et tema for spesielt interesserte.