Når små barn kommer til Jesus

Etter vår mening er verken barnedøpere eller voksendøpere tjent med at det utvikles en slags teologisk synkretisme når det gjelder forståelsen av dåpen.

I forgårs lærte vi oss et nytt utrykk: Økumenisk ekteskapsforlik. Dette nyskapende begrepet beskriver det dilemmaet stadig flere ektepar opplever når de to har ulike dåpssyn og avgjørelsen skal tas om barnet deres skal døpes eller barnevelsignes.

I tirsdagens Dagen fortalte vi om to slike økumeniske ekteskapsforlik. Både KrF-leder Knut Arild Hareide og hans kone Lisa Maria, og Vårt Land-redaktør Trygve Wille Jordheim og hustruen May-Helen Høyer Jordheim stod overfor denne utfordringen. I begge tilfellene ble resultatet barnevelsignelse.

Det spesielle ved disse anledningene var at barnevelsignelsene foregikk i Den norske kirke. For Vårt Land-redaktørens vedkommende til og med i en ordinær gudstjeneste med prest og faddere til stede. Selv om presten var nøye med å kalle det som skjedde forbønn og ikke velsignelse.

LES OGSÅ: Prest ber kyrkja tilby forbøn for born

I kjølvannet av dette oppslaget gikk en annen prest ut i går med oppfordring til Den norske kirke om å tenke nytt om dåp. Sogneprest Helge Standal ber kirken om å vurdere å innføre forbønn for nyfødte barn. Han tenker seg ordningen som et alternativ for foreldre der dåp ikke er aktuelt. Standal er opptatt av å ivareta folk som ønsker kontakt med kirken, men likevel ikke vil døpe barna sine.

Vi deler den bekymringen Standal gir uttrykk for i intervjuet over synkende dåpstall og de konsekvensene dette skaper for kirken. Utviklingen er ganske alarmerende over hele landet. Men aller mest alvorlig i Oslo bispedømme der det nå bare er en tredjedel av barna som blir døpt.

Utviklingen sier noe om en økende sekularisering, men den illustrerer i tillegg endringer i den norske demografien. Når det mest brukte guttenavnet på nyfødte i hovedstaden er Muhammed, får det selvfølgelig betydning også for dåpstallene.

LES OGSÅ: Barnevelsignelse i Den norske kirke

Selv om intensjonene er gode, kan vi likevel ikke støtte Helge Standals forslag. Grunnen er at vi frykter en uthuling, nedvurdering og tilsløring av dåpsteologien. Etter vår mening er verken barnedøpere eller voksendøpere tjent med at det utvikles en slags teologisk synkretisme når det gjelder forståelsen av dåpen.

Dette mener vi selv om vi er glade for den avspenningen som har foregått i dåpsspørsmålet de siste årene. Ulike dåpssyn er ikke lenger det uoverstigelige hinderet for samarbeid mellom kristne, som det gjerne var for en generasjon eller to siden. I dag finnes det en mye større gjensidig respekt for hverandres oppfatning og en forståelse for de dype overbevisningene som ligger bak. På begge sider.

Den lutherske kirke - men også de katolske og ortodokse kirkefamilier - lærer at det er frelse i dåpen. Dermed blir spørsmålet om å velge å bære sitt barn til dåpen - eller å la være å gjøre det - en dypt alvorlig handling.

Det er fint at prester ber for barn. Vår uro gjelder ikke i første rekke selve forbønnshandlingen eller velsignelsen. Men vi er redd for at et slikt ritual skal fungere som en legitimering av å velge bort alternativet, nemlig dåpens sakrament. Det kan vi vanskelig se at Den norske kirke kan gjøre hvis den vil være tro mot sin egen dåpsforståelse.