Vi må skape før vi deler

Jubel og skuffelse er reaksjoner som sikkert vil komme når regjeringen i dag legger fram sitt forslag til statsbudsjett. Særlig sikre kan vi være på at noen blir skuffet.

* Les flere saker om statsbudsjettet 2016

«Til lags åt alle kan ingen gjera», påpekte Ivar Aasen. Få har likevel vært så nær å kunne realisere dette som de siste tiårenes norske finansministre. Mye tyder på at årene som ligger foran oss, neppe blir like fete som de vi har lagt bak oss. Da gjelder det å sette tæring etter næring.

Alle kan enes om at det er nødvendig å prioritere. Særlig viktig blir dette når den norske økonomien ikke lenger går så det suser fullt så sterkt. Fallet i oljeprisen har allerede hatt store ringvirkninger, og større kan de komme til å bli. Det er lett å legge seg til dyre vaner, men vanskelig å venne seg av med dem. Vel ser vi at det kan bli nødvendig å skjære ned noen steder, men de fleste vil motsette seg at de selv og deres interesser skal rammes av kutt.

Penger er ikke alt, sies det. Og det er rett. Vi må først og fremst være opptatt av mennesker, ikke milliarder, som statsminister Erna Solberg minnet oss om i en boktittel. Offentlige bevilgninger kan aldri løse alle problemer, samme hvor store bevilgningene blir. Tvert imot kan for store bevilgninger være usunt. Vi kan komme i skade for å glemme at alle verdier må skapes. Selv en statlig pengesekk som er fylt til randen av oljekroner, går ganske fort tom hvis tilførselen stopper opp.

Kristin Clemet, som er leder for tankesmien Civita og tidligere statsråd for Høyre, er blant dem som har advart om at norske politikere vil få mindre å rutte med i framtiden. I et blogginnlegg viser Clemet til tall fra Statistisk sentralbyrå som tilsier at det norske statsbudsjettet vil begynne å gå med underskudd midt på 2020-tallet. Hun undrer seg over om norske politikere er forberedt på dette.

Et like viktig spørsmål er hvilke forventninger vi som borgere og velgere har til staten i årene som kommer. Etterkrigstiden har vært en stort sett sammenhengende opptur når vi ser på utviklingen av offentlige tjenester og tilbud. Bevisst eller ubevisst regner vi med å være i statens sikre varetekt fra vugge til grav.

Faren med dette er ikke bare at vi får for store forventinger til hva staten kan utrette for oss, men også at vi blir for avhengige av statens velvilje. Uten offentlige overføringer ligger de fleste av oss tynt an. I en tid med økende sekulært trykk og mindre forståelse for hva en religiøs overbevisning faktisk innebærer, kan staten komme til å ta Guds plass som den høyeste autoritet. Myndighetene er innsatt av Gud, men er ikke Gud. Vi skal lyde Gud mer enn mennesker. En stat som blir stadig større, og som ikke kjenner sin egen begrensning, kan på denne måten bli en trussel mot samvittigheten og trosfriheten.

Når pengene skal fordeles, er det desto viktigere at noen overordnede mål er helt klare. Politikerne må legge til rette for at det kan skapes verdier slik at det finnes noe å fordele. Dernest må fordelingen ikke få en innretning som gjør at innretningen blir en premiering av å ha de riktige meningene. En slik politikk vil være en stor trussel mot friheten i det norske samfunnet.