Syndenes velsignelse
Den norske kirke har gått fra syndenes forlatelse, via syndenes tillatelse til syndenes velsignelse.
Denne lederartikkelen ble egentlig påbegynt 8. april i fjor. Da stemte Kirkemøtet, som var samlet i Kristiansand, over spørsmålet om innføring av en vigselsliturgi og forbønnshandling for likekjønnede par. Før avstemningen tydet mye på at det ville gå mot et ja.
Men da stemmene var talt opp, hadde alle forslagene om vigsel og forbønnsseremonier for homofile par, falt. Dermed måtte lederen skrives om og den opprinnelige tittelen «Syndenes velsignelse» ble endret. Lederartikkelen som kom på trykk 9. april i fjor hadde i stedet overskriften « En gledens dag».
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Nå må vi innse at den gleden ikke en gang varte i halvannet år.
Onsdag ettermiddag ble det klart at resultatet av årets kirkevalg vil gi tilhengerne av homofile ekteskap et solid flertall i neste kirkemøte.
Den norske kirke kommer til å utarbeide et vigselsritual for personer av samme kjønn.
Innføringen av en slik liturgi vil være et foreløpig bunnpunkt i et etisk forfall som har pågått over lang tid i denne kirken. Og som nå altså ender med et læremessig totalhavari når det gjelder samlivsetikken.
I praksis har den rådende holdningen på dette området allerede en god stund vært at synd ikke skal forlates - altså tilgis - men i stedet tillates. For man har ikke villet snakke om homofilt samliv som synd i det hele tatt. På tross av det klare bibelske vitnesbyrdet i dette spørsmålet.
Og nå går man altså et skritt videre. Nå skal syndene få kirkelig velsignelse.
Homofile handlinger er og forblir synd. Det kan intet vedtak i noe menneskelig organ endre på. Uansett hvor mye den forsamlingen som vedtar vigsel av homofile kaller seg et kirkemøte.
Et homofilt ekteskap vil aldri bli noe ekteskap i kristen forstand. Selv om det foreligger en prestelig velsignelse og en håndspåleggelse. Det blir tomme fraser. En handling som viser ringeakt mot Guds ord. En syndenes velsignelse.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Når et slikt skjebnesvangert utfall nå er et faktum, for kirken og for landet vårt, kan det være fristende for enkelte å peke finger mot alle de andre. Mot de som har kjempet dette igjennom.
Men vi vil oppfordre til også å gjøre denne sorgens dag til en dag for selvransakelse for de av oss som har stått på motsatt side. Som har kjempet for det klassiske kristne synet på ekteskapet. Det synet som den store majoriteten av verdens kirker ser på som en selvfølgelighet. At ekteskapet er Guds gode skaperordning. For en mann og en kvinne.
Det vedtaket som nå kommer til å bli gjort, sier nemlig også noe om vår egen åndskraft og åndelige våkenhet. Eller egentlig noe om mangelen på dette. For det er ett alvorlig og ubehagelig faktum som vi ikke kommer unna.
Dette har skjedd på vår vakt.
(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));
