Kunstig motsetning om israelvennskap

I et på mange måter lesverdig intervju med Vårt Land lørdag kom Aarebrot med noen utfall mot norske kristnes manglende støtte til arabiske kristne som ikke må få stå uimotsagt

Vi har ofte stor sans for professor Frank Aarebrots analyser av norsk samfunnsliv. Aarebrot er en kompetent fargerik fagperson, og han er ikke redd for å uttale seg offentlig. Det gjør ham til et yndet intervjuobjekt. Han utmerker seg også ved at han er villig til å ytre oppfatninger om forhold som ligger utenfor kjernen i hans eget fagfelt. Slik bidrar han til et bedre offentlig ordskifte. Så får vi se stort på at ikke absolutt alle analysene er helt treffsikre. Sånn er det jo tross alt for de fleste av oss.

I et på mange måter lesverdig intervju med Vårt Land lørdag kom Aarebrot med noen utfall mot norske kristnes manglende støtte til arabiske kristne som ikke må få stå uimotsagt. Det har de heldigvis heller ikke gjort. Aarebrot har et retorisk godt poeng når han sier at «De stakkars menneskene i Midtøsten som tror på Det nye testamente, har norske kristne glemt. De bryr seg mer om menneskene i Midtøsten som tror på Det gamle testamente». Problemet er at dette utsagnet neppe kan stå seg når det blir etterprøvd.

LES: Aarebrot mener norske kristne svikter sine egne

Det er antakelig riktig at kristne i arabiske land over tid har blitt viet ufortjent lite oppmerksomhet fra kristne i Vesten, også her i Norge. Heldigvis har denne tendensen snudd for en god del år siden. Både Stefanusalliansen og Åpne Dører gjør fra dag til dag en rosverdig innsats for å minne oss om hvordan våre kristne trosfeller har det i de ulike landene i og rundt Midtøsten.

Aarebrots andre poeng om at vennskap med jødene går på bekostning av Midtøstens kristne, ser også ut til å henge litt i luften. Vi har ikke sett dokumentasjon på at det ene står i konflikt med det andre. Tvert imot vil vi anta at engasjementet for forfulgte kristne er sterkere hos israelvennene enn hos de fleste andre i befolkningen.

Her er det også viktig å se de større linjene i utviklingen i norsk kristenhet. På den ene siden har vi en hel håndfull organisasjoner som med ulike avskygninger støtter opp om Israel og jødenes sak. Flere av disse er aktører med betydelig oppslutning og mange millioner kroner i innsamlede midler årlig. Men om vi skal ta Aarebrots ord på alvor, er det også nødvendig å ta den desidert største aktøren i Kristen-Norge, nemlig Den norske kirke, med i betraktningen. Og i folkekirken er det vanskelig å få øye på noen ensidig støtte til Israel, på bekostning av arabiske kristne. Realiteten er vel nærmere det motsatte.

Førsteamanuensis Berit S. Thorbjørnsrud, som nylig har skrevet bok om nettopp kristne i Midtøsten, viser overfor Vårt Land også til at norske kristne helt siden 1970-tallet har utviklet solidaritet med kristne i de aktuelle områdene.

I deler av norsk kristenhet kan det se ut til å ha spredt seg en dårlig samvittighet overfor ikke minst kristne deler av den arabiske befolkningen, både den palestinske og den i landene rundt Israel. Et av utslagene av dette ser ut til å være at mange vegrer seg for å stå opp for Israel, også når det gjelder Bibelens kall til å dele evangeliet med dem vi fikk det av. Frank Aarebrots uttalelser bidrar dessverre til at to viktige anliggender blir satt opp mot hverandre. Her gjelder det å følge Mesterens anbefaling: «Det ene burde gjøres og det andre ikke forsømmes.»