Det er ikke alle som har fått like stor del i velstandseventyret. De skal slippe å stå med lua i hånda og ydmykt be om å få høre Guds ord uten å betale for det, skriver Dagen på lederplass. Illustrasjonsbilde: Unite.Chicago

For intet har vi fått det

«Det ble med det ene møtet», konkluderte Kari Olsen i et svært leseverdig innlegg i gårsdagens Dagen. Hun beskrev hvordan hennes familie, som var i en økonomisk utfordrende situasjon, ble avkrevd inngangspenger for å komme inn på en gudstjeneste under et stevne i regi av Oase-bevegelsen.

Olsen understreker at hun ikke vil fremstille seg selv som noe offer, men at hun ønsker å reise en debatt rundt om det virkelig er riktig å kreve penger for å komme inn på kristent møte.

Oases festivalsjef Johan Edvard Grimstad sier til Dagen at han «kjenner det i magen» når han ­leser innlegget. Det gjør vi også. Sånn skal det ikke være. «Har vi råd til det?» kan være et nødvendig og riktig spørsmål å stille i enkelte situasjoner. Men det er definitivt ikke et spørsmål man skal behøve å stille når man skal avgjøre om man skal gå på møte for å høre Guds ord forkynt.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Nå skal vi ikke henge denne saken kun på Oase-bevegelsen. Vi har inntrykk av at dette uvesenet med å kreve inngangspenger på gudstjenester, er et fenomen som brer om seg i flere sammenhenger. Derfor er det et viktig anliggende Kari Olsen tar opp. Hun skal ha takk for at hun gjør det og for at hun er så personlig i sitt innlegg.

Både Oase-sjefen og andre kilder i vår artikkel i går peker på muligheten for å «søke om støtte». Altså gi beskjed om sin egen økonomiske situasjon og dermed slippe inngangspengene. Greit nok, men dette anser vi ikke som noen fullgod løsning. Mange vil - helt forståelig - vegre seg mot å levere denne formen for kristelig selvangivelse for å komme inn på et møte. Da blir man heller hjemme.

Hva er så alternativet for møtearrangørene? De må jo selvfølgelig få dekket utgiftene sine.

Her er vi så enfoldige at vi faktisk tror på den nytestamentlige finansieringsmodellen med tiende og hellige gaver. Vårt inntrykk er at det er behov for en kraftig oppjustering av forkynnelsen om å gi.

Den forkynnelsen bør handle om velsignelsen ved å gi. Om gleden ved å gi. Men også om ansvaret for å gi. Å gi av våre penger er nemlig også en hjelp for oss i en kamp vi alle kjemper. Kampen mot materialismen.

Bibelen er full av formaninger mot havesyken. Vi leser om kjærligheten til penger som er en rot til alt ondt. Om rikdommens bedrag og lysten på alle andre ting som kveler Guds ord, så det ikke bærer frukt i livene våre. Vi formanes til å ikke la kjærlighet til penger styre livet, men nøye oss med det vi har.

Om materialisme var en fristelse for mennesker i nytestamentlig tid, så har den definitivt ikke blitt mindre i våre dager. Og spesielt ikke for oss som ­lever i Norge i 2015.

I vår overflodstilværelse minner giver­tjenesten oss om noe viktig. Om å sette Gud og hans rike først. At Han er det viktigste i livene våre. At alt vi har i virkeligheten er en gave fra Ham. At vi har penger, men at pengene ikke skal ha oss.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Og så er det ikke alle som har fått like stor del i dette velstandseventyret. De skal slippe å stå med lua i hånda og ydmykt be om å få høre Guds ord uten å betale for det.

Les også:

(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));

Innlegg av Dagen.

Les også
Her må du betale for å høre forkynnelse
Les også
Kristne konferanser for den etablerte middelklassen