En ny offensivitet

Det er naivt å tro at trendene vil snu av seg selv. Her trengs det aktivt lederskap.

Under årets Link-konferanse fikk vi se noen av dem som er og kan bli sentrale misjonsledere i fremtidens Norge. Det var en oppløftende opplevelse. I tiden fremover blir det spennende å se hvordan ikke minst lederskapet i ulike kristne sammenhenger evner å ta med seg arven sin inn i en ny tid.

LES: Misjon for en ny generasjon

For det ser ut for at vi står overfor et etterslep når det gjelder å snakke ærlig om de utfordringene Misjons-Norge står overfor. På flere viktige områder har utviklingen pekt i gal retning i flere tiår, og smerten ved å snakke om dette kan føles enda ­sterkere enn smerten ved å erkjenne det. Men det er en dårlig løsning å fortsette som før og håpe at ting skal bli bedre nærmest av seg selv.

I realiteten har sannsynligvis utviklingen allerede kommet flere skritt lenger enn de fleste av oss har innsett. Her er tre områder hvor det er viktig at lederskapet i både menigheter og organisasjoner­ inntar et tydeligere ansvar for å peke på veien ­videre:

1. Liv og lære. Påtroppende generalsekretær i ­Laget, Karl-Johan Kjøde, var en av dem som onsdag snakket om materialismens utfordringer. Dette er bare ett av områdene som det er nødvendig å snakke mer om. Her sitter de fleste av oss i glasshus, og et godt sted å begynne er å faktisk innrømme dette. Men forvaltning i et større perspektiv blir også viktig i fremtidens misjon – både i Norge og fra Norge. Det kan handle om forvaltning av naturressurser, men det kan også handle om hvordan vi tar vare på de materielle ressursene vi har fått i vårt forhold til dem som ikke er like privilegerte. Et evangelium som mangler inkarnasjonens betoning av kjøtt og blod vil mangle både appell og gjennomslagskraft. Samtidig er det hele tiden nødvendig at sosial og diakonal bevissthet ikke blir noen konkurrent til forkynnelsen av Jesus Kristus som verdens eneste frelser. Det er ubibelsk å sette disse to i et kunstig konkurranseforhold.

2. Lojalitet. Allerede i dag ser vi hvordan forsamlinger og menigheter i ulike kristne sammenhenger legger mindre vekt på å betone hvilken tilhørighet de har. Derfor kan NLM-ere gjerne gå på møter i en pinsemenighet – og omvendt. I seg selv er ikke dette noe stort problem, men det er verdt å tenke over hva det er et uttrykk for. Relativisering av teologien tjener ingen på. Og det er all grunn til å tenke gjennom hvordan man vil videreføre dagens strukturer i møte med denne virkeligheten. I løpet av de nærmeste tiårene vil vi antakelig se ganske betydelige justeringer i organisasjonsbildet. Flere kommer til å forsvinne ut, andre kommer til å gå gjennom store forandringer. Til dels skjer dette uavhengig av hva de til enhver tid sittende ledere måtte ønske. Men ledere har en mulighet til å være føre var og agere før det blir tvingende nødvendig.

3. Lærebevissthet. Vårt Land-kommentator Alf Gjøsund skrev tidligere denne uken at de konservative allerede har tapt kirkevalget, uavhengig av hvordan det går på mandag. Man kan selvsagt være uenige i denne vurderingen. Men Gjøsund har rett i at den konservative siden over flere år blir presset over på defensiven. Da taper man skanser litt og litt dag for dag. Skal for eksempel en klassisk kristen forståelse av ekteskapet fortsatt kunne vinne terreng, trengs det en ny offensivitet. I det minste internt i de kristne fellesskapene. Det er naivt å tro at trendene vil snu av seg selv. Her trengs det aktivt lederskap.