Verken svartmaling eller rosemaling

Den nordisk–katolske presten Ottar Myrseth fortjener takk for å reise en viktig debatt: Hvordan står det egentlig til med det kristne livet i landet? Og blir evangeliet formidlet og levd ut på måte som gjør at flest mulig i framtidige generasjoner også kan få en klassisk kristen tro?

Utfordringen fortjener ærlig ettertanke og saklig samtale. Ingen bør ureflektert hoppe i skyttergravene og lete fram velbrukte våpen for å forsvare seg selv eller angripe andre. Bare når vi virkelig blir klar over hvor vi står, kan vi vite hvor vi skal gå videre. Sannheten må avdekkes, ikke tildekkes, når vi vil bygge Guds rike.

I mandagens Dagen hadde Myrseth på trykk en kommentar med tittelen « Siste kristne generasjon».

Synspunktene utdypet han i et intervju i den samme utgaven av avisen.

(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs);}(document, 'script', 'facebook-jssdk'));

Innlegg av Dagen.

Myrseth er særlig opptatt av hva mennesket tilber. Er det vår egen velstand? Hva da når vår selvskapte suksess svikter? Har vi fast grunn under føttene? Den klassiske kristne holdningen burde være velkjent: Uten at vi har vår trygghet i Gud, har vi ingen egentlig trygghet.

Kritiske beskrivelser av den åndelige tilstanden i folket er ikke noe nytt fenomen. Det har vi hatt til alle tider i den kristne kirkes historie, og det finner vi faktisk mye av også i Bibelen. Slike beskrivelser har det også ofte vært godt grunnlag for. Vi må vokte oss for å skildre en fortid da alt var på stell, og da folk flest levde som ivrige og brennende kristne. Gjennom hele menneskets historie er veien bort fra Gud den bredeste og letteste. Forfall og frafall er slik sett mer regelen enn unntaket. Det bør vi huske også i vår tid.

Samtidig må vi erkjenne at situasjonen er blitt vesentlig endret på viktige områder. Gjennom flere hundre år har kristen tro og tanke preget lover og skikker i vårt land og store deler av Vesten. Nå har samfunnet fått et større kulturelt og religiøst mangfold, og parallelt med dette en mer relativistisk holdning til trosspørsmål. Det avgjørende er hva som er sant for meg. Eller kanskje mer presist: Hva som føles bra.

For den kristne kirke står ikke kampen primært om paragrafer. Åndelig liv skapes ikke ved politiske vedtak eller økonomiske overføringer, men ved at Guds ord blir lest og forkynt, trodd og fulgt. Desto viktigere er det at vi spør oss i hvilken grad dette skjer, og hva vi kan gjøre for at det skal skje i større grad. Både som enkelttroende og fellesskap er det viktig at vi prøver oss selv og valgene vi gjør. Hvis vi skal bli bevart i en sann tro, og gi denne videre til neste generasjon, må vi stadig søke tilbake til troens sentrum: Hvem Jesus Kristus er, og hva det betyr å følge ham i vår tid.

For noen er det fare for å ende i elendighetsbeskrivelser. De ser bare tendensene som synes å bekrefte at den sanne kristne kirke er i ferd med å gå under. Andre nekter å oppdage annet enn det som tyder på vekst, vekkelse og framgang. Sunn kristen realisme blir mangelvare med begge alternativet.

Jesus selv har lovet at dødsriket ikke skal få makt over hans kirke. Men han har også oppfordret til å søke Guds rike først. Skal vi og våre etterkommere bli bevart som kristne, må vi faktisk gjøre det.

(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs);}(document, 'script', 'facebook-jssdk'));

Innlegg av Dagen.