Våre venner, nepalerne, lider

En uke etter jordskjelvet i Nepal, begynner katastrofens omfang å gå opp for oss.

Det er nære bånd mellom fjellandene Norge og Nepal. Derfor har denne katastrofen rystet oss alle. Det er ikke bare norske fjellklatrere som har reist til Nepal for å leve ut drømmen om Himalaya. Forskere fra norske universiteter og høyskoler har samarbeidet nært og godt med nepalske kollegaer om temaer som utdanning og demokratisering. Våre to land har samarbeidet om vannkraft, miljø og kulturformidling. Og hvor mange bratte stier i norske fjellsider er det ikke som er blitt trygge og gode å gå på, etter at nepalske sherpaer har gjestet oss med muskelkraft og spisskompetanse.

LES: Her kan du lese flere saker om jordskjelvkatastrofen

For mange nordmenn er det ikke et ukjent folk langt borte som nå er rammet av katastrofen. Det er våre kollegaer og nære venner. For mange av oss handler det også om våre kristne søsken. For dem som har tilbrakt år av sitt liv som misjonærer i Nepal, er det deres andre hjemland som lider.

Dagens lesere kjenner Nepal som et av misjonsmiraklene. Kirken er en av de raskest voksende i verden. Det fantes bare noen hundre kristne da de første misjonærene slapp inn rundt 1950. I dag teller kirken over to millioner. Lenge ble nepalere som konverterte til kristen tro hardt forfulgt. Som Dagen tidligere har skrevet, ble faktisk mange kristne fordi det var så mange kristne i fengslene. Men midt i forfølgelsen vokste det frem en solid og enhetlig kirke. Et særtrekk ved den nepalske kirken er at den hele tiden har vært drevet av nasjonale kristne, mens misjonærene har spilt en tilbaketrukket rolle.

Nå gråter vi med nepalerne. Meldingene om at mange menigheter var samlet til gudstjeneste nettopp da jordskjelvet rammet, gjør uendelig vondt.

Den siste uken har mediene vist sterke bilder av hinduistiske likbål. At også mange kristne har mistet livet, gjør at verden nå er blitt oppmerksom på ett av områdene der kristne diskrimineres. Kristne og andre minoriteter kjemper nemlig en vond kamp for å få lov til å gravlegge sine døde.

Én av jordskjelvets etterdønninger, berører nettopp minoritetenes manglende religionsfrihet. Etter planen skulle landets nye grunnlove være ferdig 29. mai. Nå har ledende politikere gjort det klart at arbeidet med ny grunnlov igjen blir kraftig forsinket. Dette er en skuffelse for landets kristne og andre religiøse minoriteter som håper at en ny grunnlov vil garantere dem religionsfrihet og ellers like rettigheter som det hinduistiske flertallet.

Katastrofen forstørrer både de gode og vanskelige sidene ved det nepalske samfunnet.

Det er oppmuntrende å høre rapporter fra en kultur der mennesker bryr seg og tar vare på hverandre. Samtidig er det nedslående at hinduismens tankesett om kastevesen og menneskers forutbestemte plass i samfunnet, gjør at hjelpearbeidet forsinkes. Kaste-tankegangen gjør kommandolinjene kompliserte. Det er også vondt å se hvordan fattigdom og vanstyre både har gjort at landet ikke har maktet å bygge opp en god beredskap - for jordskjelvet var en varslet katastrofe, men også gjør at hjelpen ikke når frem.

Denne uken har vi lært oss ordet «jordskjelvturisme». Vi kan riste på hodet over at noen tiltrekkes av andre menneskers lidelse, men enda verre er det når folk direkte utnytter andres nød. Menneskehandel, salg av unge nepalske jenter til prostitusjon i andre asiatiske land, har i lang tid vært et stort problem. Nå fryktes det at kyniske bakmenn utnytter katastrofens kaos til å bortføre enda flere barn og unge.

Katastrofen er på ingen måte over. Nå flommer årets første monsunregn ned over de mange husløse nepalerne. Teltleirer blir gjørmehull. Sykdommer og jordras kan komme til å ta nye liv.

Det er da vi ser hvor privilegerte vi er, vi som har norsk pass og kan evakueres ut av katastrofeområder. Nepalerne har ingen nødutgang. De må bli. Det følger ansvar med å være privilegert. Nå trenger våre venner, nepalerne, hjelp. Vi bør gi så det monner.

Nå trenger våre venner, nepalerne, hjelp. Vi bør gi så det monner.