Rikdom til fellesskapets beste

Vi må ikke komme dithen at vi overlater det til staten å hjelpe de fattige, skriver Dagen på lederplass.

«Tenk, jeg trodde jeg kunne gjøre noe med verdens urettferdighet og nød. Tenk, jeg trodde jeg kunne vise verden at vi blir feite av de sultnes brød.»

Ordene tilhører Bjørn Eidsvåg og er hentet fra sangen «Endelig voksen» fra platen med samme navn fra 1980.

Forholdet til de fattige og underprivilegerte har til alle tider utfordret menneskene.

Noe i oss sier at den urettferdigheten vi vet om, ikke skulle være der. Men når det kommer til stykket har de fleste av oss nok med våre egne ting. Refrenget i den samme Eidsvåg-sangen lyder slik: «Men nå har jeg fått se at livet har så mye mer å gi når jeg bryr meg om de nære ting og ellers lar det skli. Nå klager jeg på skatten og nyter hjemmets lune fred. Nå er jeg endelig voksen.»

I går sa Flyktninghjelpens generalsekretær Jan Egeland til Dagen at det å gi er «i samsvar med våre idealer, både filosofiske, religiøse og humanistiske».

Han påpekte samtidig at dette ikke bare handler om å gjøre godt, men at konsekvensene av å ikke gi kan bidra til at millioner blir overlatt til «håpløshet, bitterhet og en ustabilitet som kan skape utrygghet, også hos oss». I dette perspektivet har givergleden klare politiske ringvirkninger. Det er i seg selv positivt.

Men det å gi handler aller mest om å anerkjenne vår nestes menneskeverd. Dypest sett er det fortsatt slik at vi ikke har noe som vi ikke er blitt gitt, slik Paulus skriver i 1. Kor 4. Hvis vi glemmer dette perspektivet i vår egen forvaltning, står vi i fare for at egoismen får råde.

Ideelt sett kunne man tenke seg at med økt rikdom fulgte det økt giverglede. Den som selv har blitt velsignet, skulle være den første til å ønske at også andre ble velsignet. Men ut fra de tallene vi presenterte i Dagen i går, ser det ut for at realiteten er noe i nærheten av det motsatte.

Riktig nok er denne undersøkelsen for spesifikk til at vi kan fastslå generelt hvordan de ulike generasjonene disponerer sine midler. Men tendensen er likevel klar: De eldste gir mest. Den gruppen der færrest sier at de vil gi pengegaver til veldedige formål, er dem mellom 18 og 29 år.

Jan Egeland viser med rette til den bibelske fortellingen om den fattige enken som gav til tross for at hun selv var fattig. I møte med en slik fortelling blir ambisjonen om å gi tiende for beskjeden.

Det er dessuten en misforståelse at det er statens ansvar alene å formidle ressurser til dem som trenger det. Staten representerer alle sine borgere, men vi må ikke komme dithen at vi overlater det til staten å hjelpe de fattige.

Det er for det første praktisk nærmest umulig, og det vitner om et syn på staten som mangler et godt prinsipielt fundament. Det er god forvaltning av fellesskapets penger at noen av disse går til utvikling i land med større utfordringer enn vi har her hjemme. Men vår neste er ikke først og fremst statens ansvar.

Sannsynligvis har vi alle noe å gå på når det gjelder å se rikdommen vår som en gave vi er satt til å forvalte til fellesskapets beste, snarere enn som noe hver og en av oss skal kare til oss mest mulig av.