Mer religion i offentligheten

Det ville være bedre om vi kunne snakke åpent om hvilke verdier som ligger til grunn for de holdningene og standpunktene vi har.

KrF-leder Knut Arild Hareide har reist en viktig debatt med innlegget «Kan Erna eller Jens synge som Obama?» som ble publisert på NRK Ytring søndag. Hareide skriver at troende politikere vanligvis ikke fronter troen sin når de opptrer på vegne av partiet, eller i andre offentlige sammenhenger.

HAREIDE: Vil ha trossamtalen inn i politikken

Svaret på spørsmålet i tittelen blir dermed antakelig nei. Og her har KrF-lederen ganske utvilsomt rett. Det er ikke så lett å se for seg at en norsk statsminister kunne opptre slik Obama gjorde i Charleston uten at det hadde vakt kontroverser.

SE VIDEO: Obama synger for ofrene etter kirkemassakren

Et av de mange paradoksene i den norske religiøsiteten, er at vi i en befolkning hvor det store flertallet fortsatt tilhører Den norske kirke, likevel har så liten åpning for å snakke substansielt om tro i det offentlige rom.

Det er kanskje ikke like belastende å stå frem som troende som det kunne være for noen år tilbake. Men det tilhører unntakene at offentlige personer snakker om troens innhold på en slik måte at det går an å føre en meningsfull samtale med utgangspunkt i det de sier.

For politikeres del kan det å snakke om troen sin føre til at de blir mistenkt for å ville påtvinge andre sin egen religiøse overbevisning. Ikke minst Human-Etisk Forbund ser ut til å ha gått seg fast i et spor hvor et livssynsåpent samfunn nærmest automatisk innebærer at noen vil prakke sin egen religiøsitet på andre. Men slik er det ikke.

Og det er forunderlig at vi i det lutherske Norge, hvor den såkalte toregimentslæren har nærmere 500 år lange røtter, ikke har kommet lenger i debatten om religionens plass i det offentlige rom. Nå er det viktig å understreke at toregimentslæren ikke gir noe fyllestgjørende svar på hvor grensen går mellom kirkens myndighetsområde og statens. Derfor må denne samtalen fortsette.

Men toregimentslæren hjelper oss til en grunnleggende tenkning som har bidratt til å utvikle den statsordningen vi har i dag. Og det var som kjent gode muligheter for både å være praktiserende muslim og praktiserende human-etiker også før Grunnloven ble endret i 2012.

Ap-nestleder Hadia Tajik har blitt møtt med uttalelser om at det er ok å være muslim – så lenge hun ikke dytter religionen sin på andre. Tajiks svar var presist: «Det er helt greit at folk er sekulære, bare de ikke dytter sekulariteten på meg.»

Alle mennesker har et livssyn på ett eller annet nivå. Noen er mer gjennomtenkt enn andre, men vi har alle et sett med verdier med oss, som ikke uten videre lar seg utlede av vitenskapelige data. Da er det kunstig å forvente at mennesker som opptrer på en offentlig arena skal bruke en tenkt av- og på-bryter hvor de legger livssynet sitt eller religionen sin til side.

Tvert imot ville det være bedre for den offentlige samtalen om vi kunne snakke åpent om hvilke verdier som ligger til grunn for de holdningene og standpunktene vi har. Ingen av oss er verdimessig nøytrale.

En av de viktigste lærdommene fra 1900-tallet er at en sekulær eller ateistisk livsanskuelse på ingen måte utgjør noen garanti for humanitet. Faren for at politikere misbruker sin makt med utgangspunkt i den religionen eller det livssynet de måtte ha, er med andre ord antakelig ganske jevnt fordelt.