KrF etter Dagfinn Høybråten

Forrige ukes kritikk mot Dagfinn Høybråten er trolig den hardeste han har møtt siden han ble partileder i januar 2004. Og den stakk dypere enn det man kan forvente at han vil forholde seg rent profesjonelt til. Derfor var det nok mange som husket på familien Høybråten i bønn i helgen. Så kom altså lørdag kveld nyheten om at Høybråten ikke tar gjenvalg på landsmøtet i april. De kommende månedene ville uansett ha blitt krevende for partilederen, nå kom han mye av presset i forkjøpet. På den bakgrunn kan det nok oppleves godt for Høybråten at beslutningen om å gå av til våren ble tatt allerede i 2008.
Dagfinn Høybråten skulle være en trygg og samlende figur, og han skulle lede partiet tilbake til en oppslutning over 10 prosent. Det målet ser ut til å ligge et stykke unna nå. Samtidig skal vi ikke undervurdere den vanskelige oppgaven Høybråten har hatt. I møte med et parti som bærer preg av å være dypt splittet i viktige spørsmål knyttet til dets egen identitet, har han hatt behov for å trå svært varsomt. Og han har på flere områder jobbet i motvind hele tiden. Alt før han tiltrådte fikk partilederen merke at sterke krefter i pressen ønsket ham bort. Også viktige deler av partiorganisasjonen ønsket en annerledes leder til å fronte partiet. Høybråten har kunnet lene seg på betydelige grupper blant partiets kjernevelgere, og de har kunnet stole på ham fordi de visste fra før hva han står for. Dette har han kunnet nyte godt av også når han har vært varsom med å sette ord på en del av sine personlige trosstandpunkter. Nettopp denne tilliten har vært noe av Høybråtens viktigste politiske kapital overfor KrFs velgere. Nå spørs det om partiet har en som kan overta denne rollen.
Nå får partiet en historisk viktig lederdebatt, og det skjer med et nokså dramatisk bakteppe. I løpet av få dager har partiet ligget under sperregrensen på to meningsmålinger.
Det mest drastiske scenariet vil være at landsmøtet skifter ut hele ledertrioen. Høybråten har sagt at han går av, Eriksens oppslutning ser foreløpig ikke ut til å gjøre henne til den naturlige arvtakeren, og Hansen har blitt svært omstridt i betydelige deler av partiet. Mer trolig er det kanskje at en eller to av nestlederne blir sittende, og at Knut Arild Hareide eller Hans Olav Syversen kommer inn.
Det har lenge vært antatt at Hareide er partiets kronprins. Selv har han ikke villet fremme sitt eget kandidatur, heller ikke etter at Høybråten lørdag meldte sin avgang. Offentlig har Hareide fremstått som en av Høybråtens sterkeste støttespillere i partiet. Men han har samtidig hatt vanskelig for å få tillit i hjemfylket Hordaland. Likevel er nok Hareide den mest sannsynlige neste partilederen.
Det er verdt å merke seg at flere viktige fylkeslag på Vestlandet gikk med på et kompromiss om bekjennelsesparagrafen. Det spørs hvor innstilt de er på å gi flere politiske konsesjoner når partiet skal velge sin nye leder. Inger Lise Hansen har sagt åpent at det kan være nødvendig å risikere noe av basen når man skal fornye et parti. Det kanskje viktigste spørsmålet i den kommende ledervalgkampen blir trolig hvilke velgergrupper kandidatene retter sin oppmerksomhet mot.