Hvorfor Netanyahu enda en gang?
Det finnes neppe mange i Israel som synes dagens situasjon er optimal. Men mange ser ut til å ha gitt opp tanken på å få etablert en varig fredsløsning i nærmeste fremtid.
«Seieren verken USA eller Europa ønsket». Dette var overskriften på Bergens Tidendes reportasje torsdag. Det er det israelske valget det handler om. Og overskriften er treffende nok. For Netanyahu fremstår tilsynelatende som en kombinasjon av gåtefull og usmakelig også for mange her i landet. Det gjelder å raskest mulig få etablert en tostatsløsning med utgangspunkt i grensene fra 1967.
LES: USA tviler på Netanyahus usving
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Men det ville være hasardiøst for en israelsk statsminister å gå inn for noe slikt uten tilstrekkelige forsikringer om at det finnes grunnlag for en varig fred. Ingen ansvarlig norsk politiker ville i den israelske statsministerens sted gått inn for en tostatsløsning uten å være sikker på at man kunne inngå fred ikke bare med det sittende palestinske lederskapet. Man ville også forutsette at utsiktene til fred etter neste regimeskifte er reelle. For det står i siste instans om den jødiske statens liv.
(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/en_US/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs);}(document, 'script', 'facebook-jssdk'));
I 2011 leverte forsker Cecilie Hellestveit en rapport til Kringkastingsrådet hvor hun vurderte NRKs Midtøsten-dekning de foregående årene. Kritikken hennes var slett ikke så skarp som en del israelvenner nok hadde ønsket seg. Hun omtalte NRKs dekning i hovedsak som nyansert og god, men utfordret NRK på et bestemt punkt. Hun mente nemlig at rikskringkastingen i hovedsak gjenspeiler den norske narrativen, eller mer konkret: den norske utenrikspolitiske linjen. Dette er nok en ganske korrekt observasjon.
NRKs dekning befinner seg ganske nært opptil den grunnfortellingen som ligger til grunn for skiftende regjeringens utenrikspolitikk. På dette feltet står de fleste partiene på Stortinget som kjent nokså nær hverandre. Men skulle det ikke være en naturlig journalistisk ambisjon å utfordre den virkelighetsoppfatningen som finnes? Er det ikke nettopp dette journalister vanligvis tar sikte på?
Tallenes tale er altså at Likud i 2009-valget fikk 27 seter i Knesset. I 2013 stilte Likud og Israel Beiteinu sammen og fikk 31 seter. Og på tirsdag fikk Likud 30 stemmer. Benjamin Netanyahus parti har altså opprettholdt en ganske stabil oppslutning de siste årene. Selv om et klart flertall av velgerne altså ikke stemte på Likud.
Men hvorfor er det slik? De israelske velgerne mangler ikke alternativer. Benjamin Netanyahu har sagt offentlig at han er for en tostatsløsning, men han har ikke gitt inntrykk av at dette er noe han ivrer veldig for. Intervjuet han gav på mandag, hvor han sa at det ikke blir noen palestinsk stat så lenge han er statsminister, har nok blitt tillagt en større vekt enn det er grunnlag for. Men uttalelsen kom utvilsomt på et beleilig tidspunkt i valgkampen. Netanyahu er en dreven politiker, og vet hva han skal si.
Torsdag sa han til amerikanske MSNBC at han ikke ønsker en enstatsløsning, men en bærekraftig og fredelig tostatsløsning. Men, poengterte statsministeren, for at det skal kunne skje, må omstendighetene forandre seg. Så kan man diskutere om dette er noe han sier etter press fra Barack Obama, og om det faktisk er et tilbaketog, eller om Netanyahu tidligere har blitt misforstått. Uansett er antakelig tilfellet at enhver israelsk statsminister måtte svare omtrent det samme som Netanyahu på det samme spørsmålet. For det er lite som tyder på at vi vil få noen palestinsk stat i løpet av den kommende israelske valgperioden. Arbeiderpartileder Isaac Herzog ville derfor antakelig ha måttet svare omtrent det samme om han hadde vært påtroppende statsminister.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Spørsmålet er ikke bare om de opplysningene vi journalister formidler i og for seg er korrekte. Spørsmålet er også om vi har gjort et rimelig utvalg av opplysninger. Selv har jeg nok en gang måttet registrere at verken NRK eller andre toneangivende medier ser ut til å strekke seg spesielt langt når det gjelder å finne årsakene til hvorfor så mange israelere gang etter gang gir Benjamin Netanyahu sin tillit.
Det finnes neppe mange i Israel som synes dagens situasjon er optimal. Men mange ser ut til å ha gitt opp tanken på å få etablert en varig fredsløsning i nærmeste fremtid. De opplever ikke at forutsetningene er til stede. Det gjør for øvrig heller ikke det palestinske lederskapet. Så kan man diskutere både lenge og vel hva som er årsaken til dette og hvem som har best forutsetninger for å skape endring. Men fremfor å kategorisk avvise Netanyahu, kunne vi i det minste prøve å forstå. Da ville kanskje ikke støtten til Likud fremstå fullt så uforståelig likevel. Enten vi synes valgresultatet er trist eller ikke.
