Fullt i kalenderen, tomt i kirken

Hvis kalendere fulle av fritidssysler fører til tomme kirkebenker, er det grunn til å rope et varsku, skriver Dagen på lederplass.

«La oss ikke holde oss borte når menigheten vår samles, slik noen har for vane», skrev den ukjente forfatteren av Hebreerbrevet. Han hadde neppe norske hyttetradisjoner anno 2015 i tankene. Men både forholdene han beskriver og formaningen han gir er aktuell. Høyaktuell.

Pastor Sten Sørensen peker i et innlegg i dagens avis på livsstilsendringer som skjer på grunn av den stadig økende levestandarden. Han mener å se et mønster der også aktive kristne nå nedprioriterer menighetsliv til fordel for ulike typer fritidsaktiviteter.

Sørensen nevner spesielt hytte, båt og ferie. Ingenting av dette er problematisk i utgangspunktet. Men hvis kalendere fulle av fritidssysler fører til tomme kirkebenker, er det grunn til å rope et varsku. Slik Sørensen fortjenstfullt gjør i Dagen i dag:

(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));

Innlegg av Dagen.

Menighetsliv

For en kristen er menighetsliv ikke en fritidsaktivitet blant mange andre. En type virksomhet som man kan velge eller velge bort etter eget forgodtbefinnende. En av mange retter på livets koldtbord.

Nei, det kristne menighetslivet er mye viktigere enn som så. Det er faktisk helt avgjørende for å kunne leve et sunt kristent liv. Ingen av oss er kalt til å være solokristne. Tvert imot tegner Det nye testamentet opp et bilde for oss der det kristne livet leves ut sammen med andre mennesker.

Det er det som er det normale kristenlivet. Et liv der vi er satt til å tjene hverandre. Dele livene våre. Bære hverandres byrder.

Hver enkelt av oss er kalt til å høre Guds ord forkynt og utlagt på jevnlig basis. Og å delta i den hellige nattverd. I menighetsfellesskapet henter vi styrke til å leve som kristne i hverdagen.

Med alle dens feil og mangler er lokalmenigheten likevel del av noe stort, viktig og vakkert. En del av Kristi kropp på jorden. Av en verdensvid kirke der vi alle har en viktig funksjon og plass å fylle.

Det er dessuten noe dypt selvmotsigende i nedprioriteringen av det kristne fellesskapet. De fleste kristne ønsker jo menighetsvekst. Man ber til Gud om at forsamlingen skal vokse. At nye mennesker skal ta imot frelsen i Jesus Kristus. Men hvordan skal vi få disse nye med i det kristne fellesskapet hvis vi selv ikke er til stede der? Borte når menigheten vår samles.

Dette er grunnleggende og viktige spørsmål som vi alle bør stille oss.

Sørensen tar også sin materialismekritikk ett steg lenger. Mot slutten av innlegget stiller han spørsmålet om materialismen er i ferd med å bli en avgud. Ikke bare for de superrike. Men også for alminnelige norske kristne. For Kåre Kristen og Tore Tro.

Vi tror dessverre det er mye riktig i en slik analyse. Men samtidig liker vi den oppskriften Sørensen foreskriver for å unngå å bli en materialist. Å investere rikelig både av sin tid og sine penger i det kristne fellesskapet.

Det er riktig motgift mot materialismen.

(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));

Innlegg av Dagen.

Mer debatt: Her er de siste 100 publiserte meningsinnleggene i Dagen