Forfølgelse som fremmer og hemmer
Noen ganger kan forfølgelsen være så nedbrytende at det knapt står i menneskelig makt å holde ut.
Martyrenes blod er den kristne kirkes såkorn, sa kirkefader Tertullian og skapte dermed en tese som er blitt stående som en sannhet gjennom århundrene.
Tertullians ord er ofte blitt forstått slik at kirken vokser i tider med forfølgelse. Nå hevder en amerikansk misjonsforsker at sammenhengen mellom forfølgelse og kirkevekst er en sannhet med modifikasjoner.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Det er Christianity Today som skriver om missiologen Justin Longs interessante observasjoner. Long har sammenlignet data fra to svært seriøse aktører: Pew Research Centers årlige rapport om religiøs forfølgelse og Operation Worlds årlige undersøkelse om internasjonal kirkevekst.
Justin Long mener det er mer presist å si at det er en tendens til at kirken endres, det vil si at den enten vokser eller minker, der presset fra myndighetene er stort. Og at kirken holder seg relativt stabil når presset er lavt.
Større enhet blant de kristne, er én faktor som gjerne blir brukt som forklaring på at kirker kan vokse når troen møter motstand. Dette ser vi blant annet i Egypt i dag. Tradisjonelt har motsetningene mellom den koptisk-ortodokse kirke og enkelte andre kirkesamfunn vært dype. I kjølvannet av den arabiske «våren» vitner egyptere fra ulike sammenhenger om en ny enhet blant de kristne. De er forenet av ønsket om å være lys i mørke i en vanskelig tid for landet.
At kirken kan oppleve å bli renset under forfølgelse, er også et trekk som man har ment kan føre til vekst. Når de kristne må ta stilling til hva troen egentlig betyr for dem, og slik står frem med et tydeligere vitnesbyrd, vil det virke tiltrekkende på mennesker som har stått på utsiden og kikket inn.
Det er også et mektig vitnesbyrd når forfulgte kristne tålmodig utholder lidelse og død. For hvem er denne Jesus, som har etterfølgere som ikke bare vil følge ham, men også gå i døden heller enn å fornekte troen på ham? Hvilket vitnesbyrd er det ikke når nigerianske kristne fortsetter å gå til gudstjeneste, selv om de vet at dette kan være det siste de gjør?
Likevel er Long tilbøyelig til å si at forfølgelse like gjerne svekker kirkene. Blant annet fordi nettverk blir ødelagt og mennesker blir drevet på flukt. To av de fremste eksemplene i nyere tid er Irak og Syria. Når kristne i disse landene er redd for at kirken skal bli totalt utryddet, er det ikke tomt snakk, men dypt alvor.
Og noen ganger kan forfølgelsen være så nedbrytende at det knapt står i menneskelig makt å holde ut, slik som i Nord-Korea. Når de nord-koreanske flyktningkirkene i Sør-Korea vokser, er det fordi flyktningene har fått møte Jesus gjennom kristne hjelpere i Kina.
Erkjennelsen om forfølgelsens grusomhet er viktig å ta inn over seg. Både for at vi skal innse hvor velsignet vi er som lever i frie land, og for at vi skal bli minnet om å stå sammen i kampen med dem som forfølges.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Samtidig må vi fryde oss over Guds suverenitet – som ikke bare sørger for eksplosiv kirkevekst i undertrykkende regimer som Kina og Nepal, men også i Algerie, Iran og den arabiske verden. Ofte er det snakk om steder der det nesten er umulig å drive klassisk misjon, men der tusener likevel blir kristne etter å ha møtt Jesus i drømmer og syner.
