Det virkelige Hamas

De hendelsene som er omtalt, representerer ikke tilfeldigheter eller uhell. De er tvert imot betegnende for Hamas som bevegelse.

I går stemte Stortingets flertall imot SVs forslag om å anerkjenne Palestina. Det var en klok avgjørelse. Det er forståelig at mange på begge sider av konflikten kan bli utålmodige fordi en varig løsning fortsatt ser ut til å være langt unna. Men det hjelper ingen av partene om man går inn for tiltak som gjør veien til fred lengre snarere enn kortere.

I den norske debatten er Israel for lengst definert som den ansvarlige parten. Med sin tilstedeværelse på Vestbredden og i Øst-Jerusalem og med sin kontroll over bevegelser inn og ut av Gaza blir Israel anklaget for å gjøre det stadig vanskeligere å etablere den ønskede tostatsløsningen. Og det er ingen hemmelighet at mange i Israel ser med betydelig skepsis på en slik løsning. De tviler på om palestinernes fredsvilje er reell.

Benjamin Netanyahu sa like før det siste valget at det ikke kom til å bli noen palestinsk stat så lenge han er Israels statsminister. For mange ble fjorårets krig nok en bekreftelse på Israels brutalitet og den palestinske sivilbefolkningens lidelser. Nærmere 2.200 palestinere ble drept i løpet av krigens 50 dager, hvorav de fleste sivile. Ingen, heller ikke Israel, skal være unndratt kritikk. Selv om det israelske forsvaret er kjent for sine iherdige bestrebelser på å spare nettopp sivile.

Samtidig er det nødvendig å legge til grunn et realistisk bilde av hvem som er Israels fiende. En nylig publisert rapport fra Amnesty International forteller om bestialske overgrep mot den palestinske sivilbefolkningen - begått av deres egne. Den viktigste observasjonen er faktisk ikke at selve rapporten blir utgitt, men at de forholdene som blir omtalt ikke er overraskende.

Det er ikke uten videre sakssvarende å sidestille Hamas med IS, men det finnes opplagt viktige fellestrekk mellom de to bevegelsene. Og det alene skulle si sitt om at veien til fredsforhandlinger og til en varig fred er både lang og kronglete.

LES: Tar livet av terrorister – skurker eller helter?

Det er ikke spesielt vanskelig å forstå at både statsminister Netanyahu og hans velgere regner det som lite sannsynlig at det vil oppstå en palestinsk stat i løpet av de nærmeste årene.

– Den militante bevegelsen bryr seg ikke om de mest fundamentale reglene innen internasjonale menneskeretter, sier Amnestys Midtøsten–direktør Philip Luther. Han påpeker også hvor skrekkelig det er å se hvordan Hamas benyttet anledningen krigen gav til hensynsløse drap og overgrep. Ja, han karakteriserer noen av disse handlingene som krigsforbrytelser.

Et knapt år etter krigen har temperaturen i medieomtalen avtatt. Derfor er det fare for at Amnestys rapport kommer til å lide den samme skjebnen som mange andre rapporter gjør. De mest presise beskrivelsene av virkeligheten kommer gjerne litt senere, men da er det færre som lytter.

For politikere både i Norge og andre land er det likevel all grunn til å håpe at de leser rapporten og merker seg det bildet den tegner av Hamas. For de hendelsene som er omtalt, representerer ikke tilfeldigheter eller uhell. De er tvert imot betegnende for Hamas som bevegelse.

Det er nok å minne om hvordan Fatah-folk ble kastet fra hustak i kamphandlingene i forbindelse med Hamas’ overtakelse på Gaza i 2007. Uansett hvem som er statsminister i Israel, vil vedkommende få en vanskelig jobb hvis målet er å etablere fred med Hamas. Det bør ikke norske politikere glemme.