Den vanskelige veien videre

For arbeiderbevegelsen som mistet så mange av sine unge, og ikke minst de etterlatte, er fire år kort tid.

I dag er det fire år siden en mann med forskrudde, høyreekstreme ideer påførte vårt land bunnløs smerte. Det er fire år siden regjeringskvartalet så ut som en krigssone etter at terroristens bombe hadde eksplodert. Den tok åtte mennesker med seg i døden og skadet ti alvorlig.

KVARME: – 22. juli er dagen vi ikke glemmer

Det er fire år siden han kjørte videre mot Tyrifjorden, bløffet seg over til Utøya med fergen M/S «Thorbjørn» og kaldt og kynisk begynte å skyte unge mennesker på AUF-leiren. 69 ble drept. 66 ble såret.

Hvor redde må de ikke ha vært der de sprang for livet, der de trykket seg sammen og gjemte seg inne i bygningene og ute i terrenget. Hvor desperate må de ikke ha vært, de som la på svøm i det kalde vannet.

Og alle de som var hjemme, de som fikk telefoner og tekstmeldinger fra sine barn som ble jaget av en mann med våpen. Vi kan aldri sette oss inn i hvordan de hadde det, i denne hjelpeløse og fortvilte situasjonen.

For mange gikk ikke omfanget opp for oss før vi sjekket nyhetene neste morgen. Den numne følelsen av sjokk og vantro fra denne morgenen kan gjenkalles når som helst. Det blir likevel for lite å regne, sammenlignet med dem som til slutt fikk den vonde beskjeden om at deres kjære var døde.

22. juli slo en kile av utrygghet inn i vårt lille land. Det var denne dagen erkjennelsen slo inn i oss med voldsom kraft, at også vi kan være målskiver for terror. Samtidig bidro terrorangrepet til å samle oss som nasjon rundt grunnleggende demokratiske verdier, og det var godt å se at kirken for mange var et naturlig sted å søke trøst. Mens rosetoget bølget gjennom Oslos gater ble det brukt store ord om å møte hat med kjærlighet. Vi må bare håpe at vi klarer å leve opp til dem i fortsettelsen.

STOLTENBERG: – Norge har vist styrke etter 22. juli

Så har det gått fire år. Rettsaken er ferdig. Terroristen har fått sin dom. Politiets svikt er evaluert, sikkerhetsnivået i regjeringskvartalet likedan. Slik kan en si at mye av det tyngste ryddearbeidet er gjort. Den nasjonale støttegruppen har gitt signal om at de offentlige markeringene av 22. juli nå vil bli trappet ned.

Heretter handler det om gjenoppbygging, og om å finne en god balanse mellom å minnes og å se fremover. Dette er ingen lett balansegang. I slike situasjoner vil det alltid være en friksjon mellom mennesker med svært ulike behov. Det ser vi blant annet i den følelsesladde diskusjonen om de nasjonale minnestedene og den videre bruken av Utøya.

For AUF er det viktig å ta øya tilbake. Det er viktig for dem å få lov å minnes alt det gode som også har skjedd på denne øya, helt siden den første feriekolonien ble arrangert her i 1933 med 119 arbeiderbarn, og det er viktig for dem å fylle øya med nytt liv. For andre er det uforståelig at det nå skal arrangeres ny sommerleir på stedet der barna deres ble drept.

Som nasjon har vi lagt bak oss det verste traumet, men vi som ikke ble direkte berørt av hendelsene må ha respekt for at mange fremdeles står midt i det. For arbeiderbevegelsen som mistet så mange av sine unge, og ikke minst for de etterlatte, er fire år kort tid. Vi vil uttrykke vår dypeste medfølelse for deres tap. Vi skjønner at sårene knapt har fått begynt å gro.