Den kristne kirkes identitet

Den aller største utfordringen for Åpen folkekirke handler ikke direkte om samlivsetikk, men om selv forståelsen av en kristen kirke.

Kirkevalgkampen er inne i sin siste uke. Målt etter mediedekningen ser det ut for at Åpen folkekirke seiler i sterk medvind. Blant dem som tenker å stemme, er bildet etter alt å dømme mer nyansert.

Men tendensen til at forhåndssakene blir vinklet med utgangspunkt i Åpen folkekirkes tilnærming, sier noe om hvordan debatten har beveget seg. Det har blitt vanskeligere å argumentere for et klassisk kristent syn. Levende folkekirke kan ikke regne med noen folkelig medvind.

Torsdag trykket kollega Vårt Land et lesverdig intervju med Sturla Stålsett fra Åpen folkekirke og Egil Morland fra Levende folkekirke. Der mer enn antydet Stålsett at Levende folkekirkes syn krenker homofiles menneskeverd. Med et slikt ­utgangspunkt utfordret Morland Stålsett til å ta konsekvensene av sitt eget syn.

«Du er nesten forpliktet til å bekjempe meg med alle de lovlige midler du har», påpekte Morland. Stålsett benektet ­kategorisk en slik tilnærming, og hevdet at de har et inkluderende syn.

Når vi ser hvor denne saken står i det norske samfunnet og i deler av Den norske kirke, er det ingen grunn til å nære noen illusjoner om at to syn kommer til å leve side ved side i fred og fordragelighet. Det gjelder uavhengig av hvilket vedtak Kirke­møtet i Den norske kirke måtte fatte til våren.

Åpen folke­kirke betrakter tydeligvis Levende folkekirkes syn, som i 2.000 år også har vært en samlet kristen ­kirkes syn, som en krenkelse av homofiles menneskeverd.

Levende folkekirke vil på sin side si at Åpen folkekirkes syn bryter klart med Guds ords vei­ledning. Slik er de to synene gjensidig utelukk­ende. Da er det ikke så lett å se for seg noen fredelig sameksistens.

Likevel blir det mest sannsynlig neppe noen masseutmeldelse fra Den norske kirke om neste års kirkemøte går inn for velsignelse eller vigsel av likekjønnede par. Til det er tilknytningen til kirken for sterk.

Opplevelsen av hvem det er som bryter med kirkens identitet vil nok også bidra til at mange konservative blir værende i håp om at utviklingen over tid vil gå i en annen retning. Når kirkevalget er tilbakelagt, skal det bli interessant å se hvordan debattklimaet utvikler seg videre.

Enn så lenge er det som ventet først og fremst ­uenigheten om likekjønnede par som får mest oppmerksomhet. Men om vi vil forstå den interne ­uenigheten, er det mer nærliggende å fortolke denne saken som et symptom.

I helgen kunne vi også høre Morland og Stålsett debattere kirkens identitet i Verdibørsen på NRK P2. Her gikk samtalen på et enda mer grunnleggende plan, og vi fikk blant annet høre Stålsett svare på spørsmål om hvorvidt arvesynden er noe vi fortsatt må forholde oss til. Den aller største utfordringen for Åpen folkekirke handler ikke direkte om samlivsetikk, men om selve forståelsen av en kristen kirke.

For visst er det slik at menneskets forhold til Gud kan være preget av både harmoni og konflikt. Men hvis vi definerer den kristne kirken så rundt at ­behovet for en frelser kommer i bakgrunnen, og at dåpsritualet fungerer som en dør inn til et landskap som er så vidt at det er vanskelig å få øye på veien ut, da er kirkens identitet forandret.