Be en flyktning på kaffe

Kirkene bør være i fremste rekke for å hjelpe flyktningene.

Europa strever med å håndtere en stri strøm av flyktninger. Norske myndigheter regner med 20.000 asylsøkere før året er omme. Lar vi krisen påvirke menighetene våre?

Europa strever med å håndtere en stri strøm av flyktninger. Norske myndigheter regner med 20.000 asylsøkere før året er omme. Lar vi krisen påvirke menighetene våre?

For noen år siden var jeg i Syria på reportasjetur for å skrive om den voldsomme strømmen av flyktninger fra Irak. De fortalte om trusler, kidnappinger og drap, om døtre som var voldtatt, fedre som var skutt og kirker som var bombet. Mange kristne ble tvunget til å velge mellom å konvertere til islam, dø – eller flykte.

Flyktningenes historier gjorde dypt inntrykk. Men dét gjorde også de syriske kirkenes innsats for å hjelpe. De delte ut mat og klær, startet skole for flyktningbarn og tilbød gratis helsehjelp. Både kristne og muslimer fikk hjelp, og når lovet støtte fra utenlandske sponsorer uteble, gravde prester og diakoner dypt i egne lommer for å finne penger.

Så snudde flyktningstrømmen, og det ble syrerne selv som måtte flykte. Til nå har borgerkrigen i Syria drevet tolv millioner innbyggere på flukt. Åtte millioner er internflyktninger i sitt eget land. Resten har flyktet til nabolandene, og mange av disse forsøker å komme seg videre til Vesten.

På nye reportasjereiser til Irak, Libanon og Jordan ble jeg igjen slått av den enorme innsatsen kirkene gjorde for å hjelpe. En pastor i Erbil fylte både hjemmet og kirken sin med flyktninger. En rektor på en kirkeskole i Beirut gav flyktningbarn prioritet, for å hindre at de endte på gaten. Kirkene drev helseklinikker, matutdeling og hjalp flyktningene å finne sted å bo. Prester og frivillige lyttet, trøstet og viste omsorg.

«Aldri har vi bedt ’gi oss i dag vårt daglige brød’ med større inderlighet enn nå», sa en biskop, som innrømmet at flyktningstrømmen var en stor, økonomisk belastning for kirken. Å la være å hjelpe var likevel ikke noe alternativ.

Nå banker de syriske flyktningene på døren vår. De ligger i kø utenfor Politiets mottaksenhet på Tøyen i Oslo. De sitter i asylmottak og leiligheter og kjemper med motstridende følelser: Lettelse over å ha kommet i sikkerhet, og engstelse for familiemedlemmer som fremdeles lever midt i krigen.

Mange nordmenn betrakter flyktningstrømmen med skepsis, og noen kanskje med frykt. Noe av skepsisen bunner i bekymring for hva økt muslimsk innvandring vil gjøre med det norske samfunnet. Dét kan vi være med og påvirke, mener kirkeledere fra Syria, Irak og Libanon.

I et intervju med den kristne nyhetstjenesten World Watch Monitor sier de åpenhjertig at det er utfordringer forbundet med de mange flyktningene fra Syria. Europeiske land bør være forberedt på at det kan være farlige elementer blant dem. Samtidig kan man ikke la være å hjelpe mennesker som er i den ytterste nød, og måten Europa tar imot flyktningene på, vil komme til å prege det videre samlivet med dem, sier kirkelederne.

Det er derfor de mener at det er så viktig at europeiske kirker er i fremste linje for å hjelpe. De peker på flyktningstrømmen som en gyllen mulighet for kirkene til å vise Jesu kjærlighet overfor muslimer.

«Vær klar, lær opp folkene deres, sørg for at de er kulturelt forberedt, lær dem arabisk og vis dem hvordan de forholder seg til muslimer», lyder oppfordringen. Hvis kirkene griper denne sjansen, kan man kanskje også forebygge store integreringsutfordringer i fremtiden, mener de.

Derfor er det strålende at Kristent Interkulturelt arbeid (KIA) nå aksjonerer for syriske flyktninger, og at mange enkeltmenigheter engasjerer seg. Noen stor kirkelige mobilisering for flyktningene er ikke så lett å få øye på ennå. Når man sammenligner med kirkenes innsats i Syrias naboland, er dette påfallende. Men forhåpentligvis kommer kirkemobiliseringen snart. I mellomtiden kan du og jeg invitere en flyktning på kaffe.

Kirkene bør være i fremste rekke for å hjelpe flyktningene.