Anerkjenn folkemordet på armenerne

I dag, for nøyaktig hundre år siden, ble flere hundre ledende armenske intellektuelle og embetsmenn arrestert og drept i Istanbul. Denne massakren regnes som starten på folkemordet mot armenerne.

Minoritetene ble også forfulgt på grunn av sin religion og sin kultur. De passet ikke inn i drømmen om et rent Tyrkia, bygget på én nasjon, én religion og ett språk. Et tredje motiv var ren, skjær misunnelse. De kristne utmerket seg ofte som fremgangsrike forretningsfolk og håndverkere.

Folkemord defineres som handlinger begått i den hensikt å ødelegge, helt eller delvis, en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe. Utslett­elsen av 1,5 millioner armenere, 250.000 syrianere og trolig like mange grekere i løpet av få år, tyder nettopp på at hensikten var å ødelegge dem som gruppe.

Ettertiden har vist at tyrkiske myndigheter sentralt og lokalt ikke bare visste hva som skjedde, men også utstedte ordrer.

Armenernes lidelser går knapt an å beskrive. Hele byer ble utslettet gjennom massedrap. Særlig kvinner og barn ble sendt ut på dødsmarsjer mot ørkenen i Syria eller Irak. De ble nektet mat og vann underveis. Historiene om hvordan selv barn ble voldtatt og mishandlet er dypt rystende. I områdene nær Svartehavet ble armenere fraktet ut på havet og druknet.

Hundre år etter er det oppmuntrende å høre om hvordan ikke bare vår egen Fritjof Nansen, men også skandinaviske misjonærer bidro til å hjelpe ofre og fortelle verden hva som skjedde.

Desto mer nedslående er det å erkjenne at ­Europa visste hva som pågikk, men at man så en annen vei. At dødsmarsjene og massakrene skjedde i ly av 1. verdenskrigs kaos, er ingen tilstrekkelig unnskyldning.

I ettertid har Tyrkia kjempet ­febrilsk for å riste av seg folkemordanklagene. Noe rettsoppgjør lik de tyske Nürnbergprosessene kom aldri. I stedet har sårene etter folkemordet fått lov å «forgifte det tyrkiske folkelegemet», som NRK-veteran Jahn Otto Johansen sier det. Å kalle folkemordet ved sitt rette navn, er viktig for plassering av ansvar, for forsoning og gjenoppbygging av tillit. Det er viktig for å forebygge fremtidige tragedier.

Å fortie folkemord er livsfarlig. «Hvem snakker vel i dag om utslettelsen av armenerne?», sa Adolf Hitler i en tale til Wehrmacht i 1939. Det er ikke usannsynlig at vissheten om at verden så en annen vei da armenerne ble marsjert ut i ørkenen, gav Tyskland frimodighet til å tro at verden også ville se en annen vei når jødene ble marsjert inn i gasskamrene.

Derfor er det en skam at Norge ennå ikke har anerkjent folkemordet på armenerne. Det er en stor skuffelse at verken statsminister Erna Solberg eller andre fra regjeringen deltar på minnemarkeringen i Armenia denne uken.

Slik regjeringen Solberg viste unnfallenhet overfor Kina, både ved å nekte å møte Dalai Lama og ved 25- årsdagen for massakren på Den himmelske freds plass, lar man nå være å gjøre det eneste rette for ikke å tirre Tyrkia. Dette viser konturene av et bekymringsverdig mønster.