Biskop mellom byråkrati og gallionsfigurer

Det finnes utvilsomt en risiko for at den organisasjonen som kirken også er, får strukturer som er mangelfullt tilpasset den organismen som kirken først og fremst er.

I Dagen kom teologiprofessor Marius Timmann Mjaaland nylig med sterke advarsler om hva prosessen med ny kirkelig organisering kan føre til.

Han advarer mot å gjøre Den norske kirke til et slags «interkommunalt foretak for administrasjon av religionssaker».

Påstander om at bisperollen blir styrket i den nye modellen går han langt i retning av å kalle blank løgn. Dette er sterke ord til å komme fra en professor.

I begynnelsen av april la det som heter Hovedutvalget for kirkelig organisering frem sin rapport. Utvalget har vært ledet av Morten Müller-Nilssen, til daglig konserndirektør i jernbaneselskapet Vy.

Siktemålet er blant annet å etablere en felles arbeidsgiverlinje og å forenkle organiseringen av kirkelig ansatte og kirkelige virksomheter fra dagens kompliserte modell som er et resultat av århundrelang utvikling på flere områder. Et hovedgrep i forslaget er å etablere såkalte prostifellesråd.

Det skal erstatte de kirkelige fellesrådene. Et av forslagene går ut på at de nye fellesrådene ledes av en prostidirektør. I dag er de fleste av kirkens medarbeidere ansatt i fellesrådet, mens biskopen er arbeidsgiver for prestene.

Man trenger ikke være en stor profet for å anta at spørsmålet om ledelse av det nye forvaltningsnivået vil utløse en heftig debatt i Den norske kirke i tiden som kommer.

Skal det være en prost eller en direktør som er øverste leder i dette nye organet - eller begge deler? I så fall: Hvor går grensene mellom deres ansvarsområder?

Marius Timman Mjaaland frykter at bisperollens betydning blir redusert i retning av en slags gallionsfigur, og at den reelle makten vil ligge hos prostidirektøren. Preses Olav Fykse Tveit var selv med utvalget som presenterte rapporten.

Han tror det biskoppelige lederansvaret kan ivaretas selv om biskopen ikke lenger skulle ha det formelle arbeidsgiveransvaret. Men også han advarer mot en rolle der biskopen bare kan komme med «gode råd og gode ønsker».

Konflikter mellom geistlig og administrativ kirkelig makt er ikke av ny dato. På vei inn i pinsen kan vi med fordel lese i Apostlenes gjerninger om da apostlene i kirkens første tid utnevnte medarbeidere til å stå for mer av det praktiske og sosiale arbeidet, den tjenesten som har blitt kalt diakoni.

Men mye har skjedd siden den gang, og de ledelsesstrukturene som i dag finnes er et produkt av langt flere faktorer enn den rene utleggelsen av bibeltekstene.

Slik må det også være, for Det nye testamente gir ikke noen fullstendig veiledning om hvordan alle sider ved kirkelig ledelse skal ivaretas.

Men det finnes utvilsomt en risiko for at den organisasjonen som kirken også er, får strukturer som er mangelfullt tilpasset den organismen som kirken først og fremst er.

Det er lettere å få oversikt hvis kirken er organisert som en offentlig etat. Men det blir ikke nødvendigvis mer eller bedre kirke av det.

Kommende helg skal vi feire det som har blitt kalt kirkens fødselsdag. Pinsen minner oss om den åndskraften som mer enn noe annet har gitt kirken liv gjennom 2.000 år.

Dette står ikke i motsetning til behovet for organisering. Og det finnes ikke én universell organisasjonsmodell som treffer alle nivåer på alle steder til alle tider.

Men i høringsrundene og debattene som skal finne sted frem mot ny organisering blir etablert, er det særlig viktig at man ikke underslår kirkens egenart.