Erdogans historieforfalskning

Lørdag kan Joe Biden gjøre opp for en av Vestens store unnlatelsessynder.

Han kan anerkjenne at de muslimske tyrkernes folkemord på kristne armenere under Første verdenskrig var nettopp det: Et folkemord.

I Armenias hovedstad Jerevan brenner det en evig ild. Fra et rundt hull skåret ut i grov betong slår det kontinuerlig flammer opp. De skal minne verden om tyrkernes bestialske massemyrderier på armenerne i perioden 1915-17.

Dette minnesmerket er midtpunktet i Armenias gedigne folkemordmuseum. Da jeg besøkte stedet for få år siden, fikk jeg noe av den samme følelsen som i Holocaust-museet Yad Vashem i Jerusalem. Det oppleves som å kikke ned i den menneskelige ondskapens bunnløse avgrunn.

Tyrkernes systematiske utryddelse av armenere for litt over hundre år siden er da også historiens nest største folkemord. Det overgås kun av Holocaust i antall drepte og grad av umennesklighet.

Det armenske folkets lidelser går nesten ikke an å beskrive. Og det minnes man til fulle om når man går mellom utstillingsmontrene i museet i Jerevan.

Her får vi se hvordan den mest brukte utryddelsesmetoden var å drive store folkemengder, spesielt kvinner og barn, ut på dødsmarsjer i ødemarken. Der ble de nektet mat og vann og døde på en grotesk måte.

Men det finnes også eksempler på hvordan hele byer ble utslettet ved at innbyggerne ble meid ned. I områdene nær Svartehavet ble armenere fraktet ut på vannet og overlatt til drukningsdøden.

Armenia var det første landet i verden som innførte kristendommen som sin offisielle religion. Det er ingen tvil om at folkemordet også hadde en dimensjon av religiøs forfølgelse.

De kristne armenerne passet ikke inn i tyrkernes drøm om et rent muslimsk ottomansk imperium. Tyrkerne trengte lebensraum og det skulle de skaffe seg på den mindreverdige kristne minoritetens bekostning.

Antallet dødsoffer for denne drømmen om et stor-Tyrkia der islam var enerådende er fortsatt i dag et omstridt tema.

Armenia mener at deportasjonen, utsultingen og massedrapene førte til at mellom 1,5 og 2 millioner armenere døde.

Men i Tyrkia, som anser det som en nasjonalpatriotisk oppgave å underspille antallet dødsoffer, hevder de at det bare var 400.000 som mistet livet.

Tyrkia har aldri tatt noe nasjonalt oppgjør med denne blodige arven. Noe rettsoppgjør lik de tyske Nürnbergprosessene har ikke vært aktuelt der. Snarere tvert imot.

Skiftende tyrkiske regjeringer opp gjennom årene har lagt vekt på å forhindre at folkemordet blir omtalt som det folkemordet det var. I Tyrkia er det faktisk straffbart å kalle disse hendelsene for folkemord.

En av mange som har havnet i trøbbel for å omtale massemyrderiene med dets rette navn, er den tyrkiske vinneren av Nobels litteraturpris Orhan Pamuk.

Men det er ikke bare innenfor landets egne grenser at Tyrkia krever at deres løgner skal regnes for sannhet. De prøver å pålegge verdens nasjoner den samme munnkurven som de gjør med sin egen befolkning.

Og Tyrkias internasjonale press for å tvinge verdens nasjoner til å fornekte helt åpenbare historiske fakta har faktisk lyktes ganske godt. De fleste av verdens regjeringer velger å tasse forsiktig rundt på filtøfler for ikke å tirre makthaverne i Ankara.

Det gjelder for eksempel den norske regjeringen som ikke en gang hadde mot til å sende en statsråd ned for å delta på minnemarkeringen i 2015 for utryddelsen av armenerne.

Så lite var verdens nest største folkemord verdt for menneskeretts- og fredsnasjonen Norge.

For Erna Solberg var det tydeligvis viktigere ikke å trosse den muslimske stormakten Tyrkia enn å vise solidaritet med de overgrepene som ble begått mot verdens første kristne nasjon.

Heldigvis finnes det statsledere som er tøffere enn våre. Og de siste årene har stadig flere land nektet å være med på denne skammelige internasjonale historieforfalskningen.

Land som Tyskland, Frankrike, Italia, Canada og Russland har sagt at nok er nok og begynt å bruke betegnelsen folkemord. Til og med vår nabo Sverige har vist seg å ha det motet våre norske toppolitikere mangler.

Nå kan det se ut som også den aller viktigste politikeren på den internasjonale scenen, verdens mektigste mann, USAs president Joe Biden har bestemt seg for at Tyrkias eneveldige president Erdogan har fått presse sin faktafornektelse ned over hodet på andre altfor lenge.

Den amerikanske kongressen vedtok en anerkjennelse av folkemord-betegnelsen allerede i 2019. Men fortsatt gjenstår det at presidenten selv godkjenner - og fremfor alt - selv bruker det riktige ordet om den blodige uretten som ble begått mot armenerne.

Det har ingen sittende president gjort før ham.

Og det kan faktisk skje allerede lørdag på 106-årsdagen for starten på masseutryddelsen. Amerikanske medier har meldt at Biden er klar til å anerkjenne drapene som folkemord. Med det vil han også innfri et av sine klare valgløfter.

Anerkjennelsen kommer i tilfellet sent, men den kommer godt. Og for hvert land som tar til fornuft, fremstår Norges holdning enda mer uforståelig. Og enda feigere.