«Et samfunn der ingen blir stø
...
«Et samfunn der ingen blir støtt, er ikke et samfunn noen av oss vil leve i», skriver Tarjei Gilje. Her er Oasen-elevene Isak Bråthen (14) og Ragnhild Olsson (15) sammen med avdelingsleder Siv Linda Vikse Jonasen. Foto: Gunder Christophersen
leder
Derfor velger flere kristne skoler
Del
Frykten for forkynnelse ser iblant ut til å gå hånd i hånd med vektlegging av mangfold og toleranse, paradoksalt nok.

I Dagen lørdag møter vi Ragnhild Olsson (15) og Isak Bråthen (14). De er elever ved Oasen skole på Birkelid i Kristiansand.

Den snart 20 år gamle skolen har 240 elever fra 1. til 10. klasse. De siste årene har det kommet flere slike skoler.

Altså friskoler som er opprettet med et religiøst utgangspunkt. De må følge de samme læreplanene som den offentlige skolen, og også friskolene er i all hovedsak offentlig finansiert.

Men de kan på ulike måter betone skolens egenart, for eksempel ved at skoledagen starter med andakt.

Man kan se ulikt på at den omtalte Oasen-skolen finnes nettopp i Kristiansand, hvor man kunne anta at forholdene for kristen tro er bedre enn mange andre steder.

Det samme kan man si om flere andre kristne skoler som blir startet i lokalsamfunn med relativt mye kristen aktivitet. Som Tryggheim Strand på Tau, hvor kollega Tore Hjalmar og jeg var på besøk tidligere i år.

Rektoren der, Brynhild Samuelsen, mente at elevmassens sammensetning ikke er særlig ulik den man finner på den offentlige skolen like i nærheten. I så fall er det ikke grunnlag for å snakke om noen ghettofisering.

Samtidig opplever kristne foreldre i ulike deler av landet at troen deres blir utsatt for sterkere press, og at rommet for å formidle det de tror på blir mindre. Det kommer til uttrykk på ulike måter.

Noen steder kan motstand mot kristent lagsarbeid på skoler bidra til at flere ønsker seg kristne skoler. Frykten for forkynnelse ser iblant ut til å gå hånd i hånd med vektlegging av mangfold og toleranse, paradoksalt nok.

For det handler ikke om at man skal tvinge alle elever inn på et lagsmøte, det handler om at det bør være rom for et slikt tilbud for dem som er interessert.

Når motstanden er så sterk som den har vært noen steder, gjør det inntrykk på en del av de familiene som da opplever at noe av det de holder aller kjærest blir erklært uønsket.

Andre steder kan det være spenninger knyttet til ulike syn på kjønn og seksualitet. Nå er det vel omtrent ikke lenger noen som kjemper for at tradisjonelle kristne normer skal være styrende for lovverket.

Kampen dreier seg snarere om at det skal være legitimt å kunne hevde det synet på ekteskapet som var helt vanlig inntil for få år siden uten at man dermed blir slått i hartkorn med dem som hetser eller utøver vold mot seksuelle minoriteter.

Hvis for eksempel det å delta i Pride-parader blir kjennetegnet på om man er et godt menneske eller ikke, er det ikke så rart at flere kan ønske seg kristne skoler. Men alt dette er det mulig for politiske myndigheter å gjøre noe med.

Torsdag omtalte jeg Ap-nestleder Hadia Tajiks bok «Frihet», som kom i fjor. Hun oppsøkte, rosverdig nok, Tryggheim-rektor Brynhild Samuelsen for å forstå bedre hvordan hun tenker. Men det virker ikke som Tajik fikk særlig mer sympati for Samuelsen.

Det er egentlig ganske sterkt når Tajik beskriver et scenario hvor endringene i hjemtraktene hennes, med et mulig lokalt Pride-tog som eksempel, vil føre til at enten hun selv eller Samuelsen vil føle seg hjemme der. For hun skriver videre: «Men ikke begge to. Ikke samtidig.»

Tajik har antakelig rett når hun i fortsettelsen skriver om Tryggheim Strand som et tegn på «større avstand mellom grupper av mennesker».

Og hvis fredelig sameksistens forutsetter at den ene parten aksepterer knebling, er ikke utgangspunktet det beste.

Samtidig skriver Tajik i boken også om evnen til å «lese rommet», som kontrast til bare å kunne lese aviser eller bøker.

Eller å ikke bare kunne språket, men også å kjenne sosiale koder. Her er det et kjernepunkt at vi også trenger å lære det vi «selv kanskje ikke har fantasi til - men som du lærer av å møte folk som er grunnleggende annerledes enn deg selv».

Hvis man i stor grad omgir seg med folk som har samme bakgrunn som en selv, blir det naturlig nok vanskeligere å lære seg andres sosiale koder.

Samtidig lever vi vel litt i hver våre bobler, de aller fleste av oss. Men hvis avstandene mellom ulike grupper i samfunnet blir større, er det en negativ utvikling.

I utgangspunktet er det urimelig å sammenligne en kristen friskole med en av de skolene i Oslo hvor flertallet av elever kommer fra familier med minoritetsbakgrunn.

Elever på kristne skoler er nesten uten unntak godt integrerte, snakker samme språk og forholder seg til den samme kulturen som sine omgivelser.

Men det er likevel noe defensivt i det å trekke seg unna. Det kan være nødvendig noen ganger og i noen situasjoner, men det er ikke sånn det burde være.

Jeg er selv endeløst takknemlig for de tre årene jeg gikk på en kristen ungdomsskole, og søkte om plass for mine barn samme sted omtrent med en gang de var født.

Men det bør være et viktig anliggende, både for kristne foreldre og for politiske myndigheter, at rommet for frimodig kristen tro også i offentlig skole er såpass stort at mennesker med denne bakgrunnen ikke føler seg skjøvet ut eller gjort narr av.

Selv om det de står for kan oppleves støtende og provoserende. Et samfunn der ingen blir støtt, er ikke et samfunn noen av oss vil leve i.

tarjei gilje,oasen skole,oasen,friskole,leder,lederartikkel,brynhild samuelsen