Vestlandsopprør mot KrFs oljepolitikk

Skal KrF ha sjanse til å komme seg over sperregrensen, er partiet avhengig av å klare å mobilisere i sine kjerneområder.

En av de mest spennende sakene å følge på KrFs landsmøte, som går av stabelen i slutten av denne måneden, blir debatten om oljepolitikk. Grunnen er ikke bare at spørsmålet i seg selv er viktig.

Men hvilket standpunkt partiet lander på, kan også påvirke om partiet klarer det som er jobb nummer én denne gangen. Å komme seg over sperregrensen på fire prosents oppslutning.

Reaksjonene var sterke i høst da programkomiteens forslag til ny oljepolitikk ble offentliggjort. I utkastet ble det forslått at Norge skal slutte å åpne nye felt for oljeleting.

Og komiteen, som Norges største olje- og KrF-fylke Rogaland ikke en gang var representert i, ønsket å skrive inn i partiprogrammet at det norske oljeeventyret snart er slutt.

Etter sterke protester fra fylkeslag har akkurat denne siste formuleringen, som ble oppfattet som en tilnærmet sluttdato for den norske oljeindustrien, blitt fjernet fra programforslaget.

Men Vestlandsopprøret mot en radikalisering av oljepolitikken er ikke over med det.

Bystyrerepresentant Marie Ljones Brekke i Stavanger sier til Dagen at hun mener KrF med dette forslaget «legger seg tett opp mot Miljøpartiet De Grønne i olje- og energipolitikken». Og det vil hun forståelig nok advare sterkt mot.

KrFs gruppeleder i det samme bystyret, Henrik Halleland, har tidligere advart mot at det blir vanskelig å drive KrF-valgkamp i Rogaland med en slik oljepolitikk. Det tror vi han har rett i. Og sannsynligvis vil problemene være de samme oppover hele den verdiskapende Vestlandskysten.

Utfordringen for KrF er at partiet står aller sterkest nettopp i de områdene som blir hardest rammet av den typen symbolpolitikk som programkomiteen legger opp til. For det er jo symboler og følelser, ikke reelle klimagevinster, vi snakker om her.

Komiteens forslag vil ikke bety en eneste kilo CO2 i sparte utslipp. Akkurat like mye olje kommer til å utvinnes i verden også om Norge slutter å lete. Den eneste forskjellen er at nordmenns - og i særdeleshet vestlendingers arbeidsplasser - blir overtatt av noen andre.

Og at oljeinntektene ikke kommer velferdsstaten Norge til gode, men havner andre steder. Vladimir Putins Russland og oljediktaturene i Midtøsten er selvfølgelig mer enn villige til å plukke opp de markedsandelene vi slenger fra oss.

Faktisk kan klimaeffekten av en norsk stopp i tildeling av nye lisenser vise seg å bli negativ. For andre land utvinner som kjent olje på en mer forurensende måte enn Norge.

Situasjonen på landsmøtet kan fort bli at det er fylker der det ikke der det ikke finnes olje - og også ganske så få KrF-velgere - som er med på å gjøre partiet til en slags MDG-kopi i oljepolitikken.

Det kan vise seg å bli skjebnesvangert. For skal KrF ha sjanse til å komme seg over sperregrensen, er partiet avhengig av å klare å mobilisere i sine kjerneområder.

Det er der det er realistisk å kunne klare å skaffe velgere i et omfang som virkelig monner og dermed er nok til å bringe partiet over fire prosents oppslutning.

I så måte virker strategien med å skape usikkerhet rundt den viktigste næringen i partiets kjerneområder ikke akkurat som en vinneroppskrift. For å si det forsiktig.