«Det er ikke så fryktelig leng
...
«Det er ikke så fryktelig lenge siden funksjonshemmede også her til lands ble gjemt vekk og dømt til innskrenkede liv», skriver Kari Fure, redaktør i Dagen (bildet). Foto: Johanna Hundvin Almelid
leder
Når fordommer innskrenker livet
Del
Barn er en gave fra Gud. De er aldri en straff. Men noen ganger trenger barn og foreldre hjelp for å få livet til å fungere.

Mia og Asbjørn Voreland var pionérer på mer enn én måte. De fikk oppleve eventyrlig kirkevekst gjennom et liv som misjonærer i Nepal, men de bidro også til at mange funksjonshemmede fikk et nytt liv.

For 14 år siden fikk jeg intervjue ekteparet om årene i Nepal. Da fortalte de også om livskrisen som rammet da yngstedatteren Marianne ble hjerneskadet etter sykdom.

Mia og Asbjørn var redd for at misjonærtjenesten var over da Marianne ble syk. «I stedet ble hun en velsignelse i tjenesten», sa de.

Foreldrene tok datteren med tilbake til Nepal, et land der funksjonshemmede flest var usynlige. Funksjonshemmede barn ble sett på som en straff fra gudene. Mange familier skammet seg over dem og gjemte dem bort.

Derfor vakte det oppsikt at familien Voreland hadde Marianne med over alt. Folk undret seg over at jenta var et så synlig og elsket familiemedlem.

En av dem som ble betatt av Marianne, var en lokal pastor. Han kom til Mia og Asbjørn og fortalte om funksjonshemmede som gikk for lut og kaldt vann. Slik ble det første dagsenteret for funksjonshemmede til.

Senere ble det flere. Asbjørn er blitt 82 år gammel. Mia lever ikke lenger. Men arbeidet de startet lever videre. Himalpartner, tidligere Tibetmisjonen, driver fremdeles arbeid for funksjonshemmede og mennesker med psykiske lidelser i Nepal.

«At dere tok med Marianne til Nepal, er kanskje det viktigste dere har gjort», fikk ekteparet Voreland høre.

De er et av mange eksempler på at norsk misjon og bistand har bidratt til økt respekt for menneskeverdet ute i verden. Mennesker som tidligere ble gjemt bort, har fått komme ut blant folk. Personer som før ble avskrevet, har fått en fremtid.

Fremdeles lever oppfatninger om at funksjonshemmede barn er en straff. Kulturminister og nestleder i Venstre, Abid Raja, forteller om dette i boken «Talsmann». Da han ble født med lukket endetarm, følte foreldrene skyld.

«Jeg tror enkelte norsk-pakistanere falt for fristelsen til å tenke «foreldrene må jo ha gjort noe galt for at Gud skal straffe dem med et misdannet barn», har han uttalt til NRK. Gjennom sin åpenhet, gjør han trolig livet enklere å takle for andre som står i lignende situasjoner.

Rajas foreldre er langt fra de eneste med skyldfølelse. Denne uken skrev Dagen om Faridah ­Nabaggala, leder og grunnlegger av organisasjonen Abloom, som hjelper funksjonshemmede barn og unge med minoritetsbakgrunn. Nabaggala er selv fra Uganda, men bor i Oslo. Hun forteller om oppveksten i en kultur der funksjonshemmede ble isolert, stigmatisert – og sett på som en straff fra gudene.

Faridah ­Nabaggala ser at det fortsatt kan være skamfullt og tabubelagt å ha barn med funksjonshemminger. Hun kjenner familier i Oslo som gjemmer bort barna sine.

«Jeg får ofte beskjed om at jeg ikke eier skam», sier Nabaggala, som selv er mor til en sønn med funksjonsnedsettelser, og som er blitt ledd av fordi hun kjemper for funksjonshemmedes rettigheter.

Men fordi hun fortsetter kampen, bidrar hun til å gjøre politikere og andre oppmerksomme på at gamle tabu den dag i dag forringer livet til barn og foreldrene i samfunnet vårt. Dette er viktig informasjon å få ut. Disse familiene får ikke den hjelpen de burde hatt.

I Bergen ser Home-Start Familiekontakten det samme behovet som Nabaggala i Oslo. Derfor startet de prosjektet Følgesvenn for å nå familier med innvandrerbakgrunn som har barn med særskilte behov.

Tiltaksleder Gunn Skinlo forteller til Dagen at kulturell bakgrunn og lite kunnskap om diagnoser gjør at en del foreldre med innvandrerbakgrunn opplever det svært livsinngripende å få et barn med en diagnose.

Hun tror ikke helsevesenet har fanget opp hvor stor utfordringen oppleves for disse foreldrene.

Også Skinlo kjenner foreldre som isolerer seg og som får høre at de må ha gjort noe galt, at de har syndet eller er dårlige foreldre. Enkelte vil ikke gå i kirken eller moskeen fordi folk snakker om dem.

Skinlo forklarer at mange foreldre har et stort behov for å bli lyttet til. «De trenger forståelse, kunnskap og hjelp på veien, så de innser at dette kan bli bra - at barnet kan få et godt liv», lyder rådet hennes.

Samtidig viser erfaringene fra både Abid Raja, Abloom og Home-Start at utfordringene ikke bare ligger hos de enkelte foreldre, det ligger også i miljøer som legger stein til byrden gjennom fordømmelse.

Å drive holdningsskapende arbeid om diagnoser, rettigheter og menneskeverd er derfor nødvendig. For barn er en gave fra Gud. De er aldri en straff. Men noen ganger trenger barn og foreldre hjelp for å få livet til å fungere.

Så skal vi som etniske nordmenn passe oss vel for å snakke nedlatende om menneskefiendtlige holdninger i andre kulturer. Det er ikke så fryktelig lenge siden funksjonshemmede også her til lands ble gjemt vekk og dømt til innskrenkede liv.

Og vi er kanskje ikke kommet så langt som vi tror, heller. Det er bare noen måneder siden Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet så det nødvendig å starte kampanjen #deterhat, for å bekjempe hat og diskriminering av funksjonshemmede.

abloom,funksjonshemmede,funksjonsnedsettelser,himalpartner,home-start familiekontakten,innvandrere,mia voreland,leder,lederartikkel,asbjørn voreland,kari fure,abid raja