Askespredning blir stadig mer
...
Askespredning blir stadig mer vanlig. Foto: Marit Hommedal, NTB
Leder
Flere velger askespredning når man forstår virkeligheten uten Gud
Del
Mens askespredning signaliserer avslutning og tilintetgjørelse, innebærer kristen tro en forventning om et nytt liv etter døden.

I gårsdagens avis kunne vi lese om en oppgang på 13 prosent blant dem som velger askespredning i stedet for tradisjonell begravelse i 2020.

I Vestland fylke var økningen særlig stor, med hele 40 prosent. Det er rimelig å anta at koronasituasjonen forklarer noe av økningen. Det er vanskeligere enn vanlig å arrangere begravelser, og begrensningene i antall tillatte deltakere bidrar antakelig til at flere velger et annet alternativ.

Likevel har nok Bjørgvin-biskop Halvor Nordhaug rett når han ser økningen i antallet som velger askespredning i tråd med at «mange ikke lenger har en selvfølgelig, kristen forståelse av hva et menneske, og hva det kristne håpet er», som han sa det i tirsdagens Dagen.

I Den apostoliske trosbekjennelsen heter det at Jesus Kristus skal «komme igjen for å dømme levende og døde. Og i Den norske kirkes begravelsesritual heter det at «Av jord er du kommet. Til jord skal du bli. Av jorden skal du igjen oppstå.»

Troen på oppstandelse fra de døde er en uunnværlig del av en kristen virkelighetsforståelse. Vi befinner oss fortsatt i påsketiden, hvor vi nettopp har feiret Jesu seier over dødskreftene ved at han stod opp fra graven. «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør», sier Mesteren i Johannesevangeliets 11. kapittel.

Hvis man forstår virkeligheten uten Gud, er det ikke så rart at flere velger askespredning. Det å ha en grav å gå til betyr ikke like mye for alle. Og ansvaret som ligger i å skulle stelle en grav i lang tid fremover, kanskje et annet sted enn der man selv bor, kan medvirke til at flere velger bort en kirkelig begravelse. Hvis man legger til grunn at livet er den tiden enhver av oss får på jorden, kan askespredning være en naturlig avslutning for den døde.

Men ut fra et kristent perspektiv er forståelsen av både livet og døden annerledes. Derfor er en kristen begravelse preget av fremtidshåp, i tillegg til sorg og savn. For den som tror på Jesu løfte om evig liv, representerer ikke et menneskes begravelse slutten. Derfor er det naturlig at biskop Nordhaug stiller seg negativ til kirkelig medvirkning i forbindelse med askespredning.

Gjennom årene har det skjedd mange ganger at et dødt menneskes kropp ikke har vært tilgjengelig for vanlig begravelse, for eksempel for de mange som har mistet livet på havet eller i krig. Jesu løfter om evig liv gjelder også for disse. Men mens askespredning signaliserer avslutning og tilintetgjørelse, innebærer kristen tro en forventning om et nytt liv etter døden.

For mennesker som ikke tror på Jesus Kristus, er det naturlig at flere ønsker seg andre gravferdsskikker enn den kirkelige. For dem som ønsker kirkelig begravelse er det godt å kunne lene seg på ordene fra 1. Peters brev, som også er del av gravferdsliturgien:

«Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i sin rike miskunn har født oss på ny til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde!» Dette løftet er det all grunn til å minne om, både nå i påsketiden og ellers. For det gjelder også i 2021.