Fastetid i overflodssamfunnet

Det er tankevekkende at fastetiden tilsynelatende preger livet til de fleste norske kristne i liten grad.

De fleste nordmenn merker knapt at fastetiden er i gang. Det er ikke så underlig i et samfunn der stadig flere mennesker oppgir at de ikke tror på Gud.

Og selv blant dem som svarer at de har en gudstro, er det en liten andel som er menighets­aktive eller på andre måter lar troen komme ­praktisk til ­uttrykk i livet.

Mer tankevekkende er det at fastetiden i liten­ grad ser ut til å påvirke livet for dem av oss som ­vanligvis er fast inventar i kirker og bedehus.

En mulig forklaring på dette er en slags overkompensasjon for tidligere tiders strenghet og regulering av troslivet, ikke minst slik man oppfatter at det har fungert i katolsk tradisjon.

Lavkirkelige protestanter­, evangelikale eller vekkelseskristne er ofte skeptiske til det som er «lovisk». Det er flere gode grunner til dette.

Ingen kan med sin livsførsel gjøre seg fortjent til Guds nåde. Den er en gave som vi får på grunn av det Jesus Kristus har gjort for oss gjennom sin død og oppstandelse.

Samtidig er det grunn til å spørre seg om man går fra den ene grøften til den andre. Jesus avviste­ ­riktignok dem som kritiserte disiplene hans for ikke å holde fasten etter de gjeldende jødiske for­skriftene.

Men begrunnelsen var at han var hos dem da. Det ser ut til å være en tydelig forventning hos Jesus at hans etterfølgere skulle praktisere faste.

Fra gammelt er både adventstiden og tiden fram mot påske fasteperioder i den kristne kirke. Det gir på en spesiell måte anledning til å innvie seg til Gud og søke omvendelse fra det som skiller oss fra ham.

Særlig for oss som lever i et av verdens rikeste land, er det svært nærliggende å sette vår lit til det vi eier og det velferdsstaten kan gi oss, mer enn til Gud. Og vi glemmer også fort kampmotivet som står så sentralt i den kristne tro.

Som troende må vi regne med å kjempe mot djevelen, verden og vår falne natur. Alle tre benytter enhver anledning til å trekke oss bort fra det som er Guds gode vilje for livet.

Etter å ha reist 15 år rundt i amerikanske menigheter, har forfatteren og forkynneren Skye Jethani merket seg at tradisjonen for syndsbekjennelse står langt svakere blant evangelikale kristne enn blant dem som tilhører mer liturgiske tradisjoner.

«Gå til en evangelikal kirke i USA, og du vil mer sannsynlig finne postrede kinoseter enn en ­liturgi med bekjennelse eller høre en bønn om ­om­vendelse. Og mens andre kirker bruker ­fastetiden til å reflektere over sin syndighet for å forberede seg til påske, er det få evangelikale ­kirker som markerer fasten i det hele tatt, men foretrekker å denne tiden for ettertanke til ­fordel for ­ukentlige feiringer som appellerer mer til ­religiøse ­konsumenter», skriver Jethani i en kommentar for ­Religion News Service.

Jesus kom ikke for å kalle mennesker tilfredsstille menneskers lengsel etter gode opplevelser, men for å kalle syndere til omvendelse og nytt, evig liv.

Når vi lever i en kultur som ustanselig får oss til å ­tenke på våre egne og kortsiktige behov, er faste­tiden ­viktigere enn noen gang. Det er gode ­grunner til å spørre seg selv og hverandre hvordan vi bør ­markere den.

Å redusere inntaket av mat, travelhet i ­hverdagslige gjøremål eller fornøyelser kan være noen muligheter. Men fastetid kan de fleste av oss trenge.