Pandemien har avslørt hva samfunnet verdsetter høyest
Taushet fra kirkeledere har ført til at de som sårt har ønsket å få komme i kirken, har blitt stående alene overfor myndighetene.
Onsdag spurte redaktør Johannes Morken i Stefanusalliansen her i avisenhvordan regjeringen kunne åpne Vinmonopolet, men stenge kirkene.
Den umiddelbare foranledningen var regjeringens raske snuoperasjon da det i januar ble tydelig at mange i og rundt Oslo valfartet til nærmeste åpne pol da de stengte i hovedstaden. Selv om de som stod i polkø stort sett holdt god avstand, utgjorde køen i seg selv en så stor smitterisiko at beslutningen om å stenge Vinmonopolet raskt ble omgjort.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Johannes Morken har rett i at bildet av køen utenfor polet i Sandvika blir stående som et av koronatidens sterke bilder. Ikke fordi det som skjedde der var så dramatisk, men fordi det illustrerer noen sider ved det samfunnet som har blitt rammet av pandemien.
Det finnes ikke grunnlag for å påstå at de som fant opp regelen om fastmonterte stoler hadde en bestemt agenda for å ramme gudshus. Generalsekretær Erhard Hermansen i Norges Kristne Råd har overfor Dagen understreket at han ikke har opplevd å møte motvilje i den omfattende kontakten rådet har hatt med myndighetene i løpet av det siste året.
Regelen blir likevel stående som en illustrasjon på hvilken status religiøse samlinger har i samfunnet vårt. Og det er tankevekkende at ikke flere kristne ledere på et tidligere tidspunkt protesterte mot de reglene som ble innført.
Både biskoper, prester, pastorer og generalsekretærer har opptrådt eksemplarisk når det gjelder å ta smittevern på alvor. I motsatt fall kunne gudstjenester og andre religiøse samlinger vært en åpenbar årsak til sykdom og død.
Og i debatten om de mange tiltakene som har preget det siste året, må vi ta høyde for at ingen av oss kunne være forberedt på det som skulle komme. Dermed har mange måttet ta avgjørelser på usikkert grunnlag.
Morken skriver at «Trusfridomen er garantert som menneskerett i internasjonale konvensjonar. Fridomen til å gå på polet er det ikkje.» Igjen skal vi ikke gjøre for mye ut av selve åpningen av Vinmonopolet.
Men forslagene om å arrangere bryllup på Hennes & Mauritz og lignende lokaler sier noe om hvilke hensyn samfunnet har lagt mest vekt på. Behovet for å holde næringslivet i gang er lett å forstå. Behovet for å gå i kirken, og for å la folk samles til gudstjeneste har det ikke vært like viktig å imøtekomme.
En ting er hva myndighetene har lagt opp til. Der fortjener blant andre KrF-leder Kjell Ingolf Ropstad ros for å ha tatt til orde for å endre regelen om fastmonterte stoler.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Vel så viktig er imidlertid det kristne ledere har sagt og ikke sagt. Det vi må kunne kalle taushet har ført til at de kirkegjengerne som så sårt har ønsket å få komme i kirken, har blitt stående alene overfor myndighetene.
Umiddelbart kan det virke rimelig å kategorisere gudstjenester som kulturarrangement. Men det er ikke uten videre presist. For alle forstår at det er hyggelig på konsert, men vi kan klare oss uten for en tid.
For den kristne kirke er gudstjenesten selve pulsslaget. Hvis det er noe vi kan klare oss uten i måned etter måned, kommer vi ikke unna at dette forteller oss noe om den åndelige temperaturen.
Og når det ikke har kostet myndighetene mer å legge og opprettholde så strenge begrensninger som vi har hatt, sier det også noe om hvordan myndighetene selv vurderer gudstjenestenes betydning.
