Velferdsstaten i Guds sted

For den kristne kirkes vedkommende er det tankevekkende at statene med høyest statlig velferdsnivå, er blitt blant de mest sekulariserte.

De fleste nordmenn er både stolte av og takknemlige for å bo i et land som har noen av ­verdens rauseste offentlige velferdsordninger. Ikke minst under pandemien har mange fått nyte godt av at vi har et sterkt sikkerhetsnett.

Man skal ikke reise langt for å komme til land der det er annerledes. I de fleste land merker en langt større del av ­befolkningen alvorlige sosiale og økonomiske ­konsekvenser av koronasituasjonen.

Samtidig har velferdsstaten utfordrende sider som fortjener mer oppmerksomhet enn den har fått.

I mandagsavisen var den engelske teologen Nick Spencer i tankesmien Theos intervjuet om doktorgradsprosjektet sitt ved Cambridge University. Spencer har vært opptatt av å undersøke den teologiske refleksjonen som er gjort om velferdsstaten.

I løpet av det siste århundret har staten fått langt flere oppgaver, særlig i vesteuropeiske land, og i særklasse i Norden. Mye av dette er det gode grunner til å vurdere som framskritt.

Helsetjenester for alle, sykelønnsordninger og alderstrygd bidrar til å gjøre de fleste livsløp i Norge mer stabile og tryggere enn de ville vært i mange andre land.

På den andre siden er det verdt å reflektere over hva det har gjort med oss at staten har fått en så dominerende rolle. Mange av oppgavene som vi nå tar for gitt at myndighetene har ansvar for, var det lenge kirkene som sørget for. Helsestell, utdanning, fattigpleie og rusomsorg var gjennom 1900 år noe som kristne ledere og kirkemedlemmer ikke forventet skulle bli tilbudt av staten.

Det som skulle gjøres på disse feltene, måtte kirken og dens ildsjeler ta initiativ til.

I et samfunn som er blitt stadig mer komplekst, er det naturlig at ansvarsfordelingen endres. Velferd basert på frivillighet må nesten med nødvendighet ha noen mangler sammenliknet med den som får feste i lover og rettigheter.

Men hva mister vi på veien? Den ruvende Oslo-biskopen Eivind Berggrav uttrykte allerede rett ­etter krigen sin bekymring for at velferdsstaten skulle bli en «All-fader», som kirkehistoriker Aud V. Tønnessen påpekte i mandagsavisen.

I en høyst lesverdig kronikk om kirkens forhold til velferdsstaten belyste hun hvorfor Berggrav og andre i den «kirkelige eliten» var urolige for en velferdsstat i Arbeiderpartiets støpning. De fryktet blant annet at den skulle bli totalitær og at den skulle gjøre innbyggerne mer likegyldige overfor hverandre.

Når så mange nordmenn er så tilfredse med velferdsnivået, kan det være nærliggende å konkludere med at Berggrav tok feil. Men det kan være en ­forhastet konklusjon. Fristelsen til å se oss selv og andre som klienter av velferdsstaten i stedet for medmennesker, kommer neppe noen av oss helt klar.

For den kristne kirkes vedkommende er det også tankevekkende at statene med høyest statlig velferdsnivå, er blitt blant de mest sekulariserte. Her ser Spencer en klar sammenheng.

Samtidig ligger det et potensial for den kristne kirke i å gjenoppdage sitt sosiale ansvar. Framover er det grunn til å forvente ikke bare sterkere press på velferdsstaten generelt, men også mer skepsis til offentlig finansiering av religiøst motiverte aktører på velferdsfeltet. Det kan bli en utfordring til å fornye diakonien.